Finnes det en nasjonal stil?

Hvis vi skal gjøre et forsøk på å nærme oss dette emnet, er det åpenbart at det må bli med en høy grad av generalisering som omfatter både stereotypier og fordommer. Det kan imidlertid bli ganske interessant, og muligens heller ikke så altfor langt fra sannheten.

Vi lar startskuddet gå på øygruppen i vest: Storbritannia. Det som er litt spesielt her er at Storbritannia, ut fra et moteperspektiv, har ganske stor bredde. Med det menes at de britiske herrene til dels står for den mest klassiske og konservative stilen i hele verden, men også at de på mange måter har gått i bresjen for det moderne og nytenkende. Likevel er det nok først og fremst den klassiske moten de fleste forbinder med England og Storbritannia. Når noen utenfor landet skal beskrive en typisk brite, blir det som oftest en som kler seg i tweed, cordfløyel, brogues, vokset jakke, men også i en klassisk mørk dress, med paraply og diskré ytterfrakk. Mye av den klassiske moten stammer fra nettopp Storbritannia og har utviklet seg der i årenes løp.



En film som viser dette nå i moderne tid, er Kingsman. Den klassiske britiske moten er styrt av mange uskrevne regler, der den viktigste, i motsetning til den italienske (som vi kommer tilbake til), er å vekke minst mulig oppsikt. En korrekt brite skal se ut som alle de andre og ikke skille seg ut. De mener at det ikke er nødvendig å bruke klær for å uttrykke status. Har man høy status, forventes det at de som bør kjenne til det, ganske enkelt gjør det. En dress kan gjerne være skreddersydd og gå i arv; det anses som finere enn å kjøpe en ny kostbar dress på Bond Street. Svarte sko brukes alltid på jobben hvis arbeidet er av mer formell art, man bruker sjelden brune sko i byen og aldri på kveldstid! Puh, henger dere med? Det er en mote full av koder, der nyanser kommuniseres gjennom striper på slips og emblemer på mansjettknapper, og som på den måten gir et diskré signal om tilhørighet til en skole, et regiment eller en privat klubb. Når en brite har fri og ikke er på jobb, vises det tydelig gjennom en klesdrakt som nærmest er det motsatte, det vil si behagelige, sporty og ikke sjelden mer fargeglade plagg.



Den italienske mannen minner rent stilmessig svært lite om den britiske mannen. Han er mer forfengelig og uttrykksfull. Han setter gjerne et personlig preg på sin stil, og det anses som noe positivt. Italienske menn tør å slå seg mer løs, og det er ikke for ingenting at begrepet sprezzatura kommer herfra. Det er et uttrykk som har blitt mer kjent og utbredt de siste ti årene. Selve begrepet betyr en slags naturlig nonchalanse og individualitet, der man gjerne kan bryte med og eksperimentere med kleskoder og personlige uttrykk. Kragen på button-down-skjorten er ukneppet, man går kippskodd i loafers, bærer smykker som armbånd og ringer, mikser sporty plagg med skreddersydde, og så videre og så videre. Mokkasko er svært vanlig og ses ofte i kombinasjon med dress hos velkledde italienske herrer.



Det er nok mulig å hevde at det på mange måter også finnes en tydelig skandinavisk stil. Den er, i likhet med den skandinavisk møbeldesign, ganske minimalistisk og diskré. Rent motemessig er silhuetten temmelig smal, og fargene er diskré; det går gjerne i svart. Det dreier seg mer om fashion enn klassisk mote. Mange utenfor Skandinavia forbinder nok spesielt Sverige med jeans. Det finnes en rekke suksesshistorier og globale jeansmerker som har satt de smale dongeribuksene på kartet. Fremfor alt i USA snakkes det mye om «skinny Swedish jeans».



Snakker man om mer klassisk mote, har vi heller ikke noe å skamme oss over i Skandinavia. Spesielt de siste ti årene har moteinteressen og ønsket om en skreddersydd stil økt betydelig og mange hevder at skandinaver er blant de mest velkledde. Det interessante er at skandinaver generelt har valgt å la seg påvirke mer av den italienske klassiske moten enn av den britiske konservative.

Det er sjarmerende med et lokalt preg og en stil som er blitt utviklet gjennom generasjoner og århundrer, der det finnes en bakenforliggende historie som kan forklare hvorfor noe ser ut som det gjør. Værforhold, lokale forutsetninger og tradisjoner er forskjellige, og det samme gjelder moten.

Man kan ellers ta det beste fra to verdener, det som i Italia kalles stile inglese. Det er når en italiener tolker en klassisk britisk stil. Da forenes en tidløs stil og rustikke materialer med en nett konstruksjon og solid håndverk på en måte som gir et aldeles fantastisk resultat!

Olof Nithenius