Den beskjedne familiebedriften fra Venezia har med sin ærlige og kompromissløse innstilling til herreklær og stil vunnet menneskers hjerter verden over. Glem alt om «fast fashion» og møt i stedet et selskap som med omhu etterstreber innovasjon og perfeksjon, og som ønsker å endre måten vi forholder oss til klær på.
For oss på Care of Carl står lanseringen av vår italienske avdeling i 2014 som en av de viktigste milepælene på vår reise som selskap. Det markerte en viktig utvikling av sortimentet og betydde at varemerketilbudet vårt nå hadde nådd sitt høyeste nivå så langt. Et av de selskapene som har vært med oss helt siden denne lanseringen, er Slowear. Selskapet har fire spesialiserte varemerker under sin skreddersydde paraply og har i rundt femti år forsynt den moderne mannen med det viktigste til garderoben. Slowear er navnet på moteselskapet som eier følgende fire merker: Incotex med sine verdensberømte bukser, Zanone med innovative strikkeplagg, Glanshirt med sine avslappede hverdagsskjorter og Montedoro som lager jakker og ytterplagg. Vårt tilbud av varemerkene i Slowear-familien er blitt utviklet fortløpende siden lanseringen, og i høst legger vi til Glanshirt i sortimentet vårt, i tillegg til Incotex og Zanone.
Slowear har stille og rolig bygget opp sitt renommé for ekstraordinær kvalitet og tidløs italiensk stil. For den som skal investere i produksjon og innovasjon fremfor kostbare markedsføringskampanjer, er det avgjørende å kunne levere et produkt i verdensklasse. Hvis du selv har forsøkt å google deg frem til hvem som lager de beste herrebuksene, har du garantert truffet på Incotex fra Slowear. Men det er ikke tilstrekkelig bare å produsere et godt produkt; man må også holde en kvalitet, og på den måten har Slowear gjennom flere tiår bygget opp en enorm lojalitet og tillit blant sine kunder rundt om i verden.
Det hele begynte i nærheten av Venezia i 1951, og etter en invitasjon fra familien Compagno som eier konsernet, bestemte vi oss for å reise til Italia for å få vite mer om selskapet og dets fantastiske historie.
TUREN GÅR TIL VENEZIA
I det nordøstre hjørnet av Italia, omtrent der Adriaterhavet slutter og øst blir til vest, ligger den spennende regionen Veneto og dens hovedstad Venezia. Området er utrolig vakkert og da vi flyr inn over den eventyrlige lagunen der tusentalls elver og sjøer skjærer gjennom landskapet ser det hele nesten ut å være hentet fra en Bond-film. Vi lander på flyplassen som er oppkalt etter den berømte oppdageren Marco Polo. Navnet fremstår nesten som en ironisk kommentar til den følelsen av spenning og eventyr vi kjenner i forkant av dette besøket, men også som en tydelig påminnelse om stedets historiske betydning. Vi forlater fastlandet i båt og setter kurs mot horisonten og mot den nesten usynlige silhuetten av byen i det fjerne. Selv om byen og dens historie er viden kjent, kan den fortsatt føles ubegripelig – tanken på «den flytende byen», en tusen år gammel by, bygget midt i en lagune med et hundretalls øyer og konstruert på et fundament av tre og stein.
Da vi nærmer oss byen, skyter høye, majestetiske palass opp som paddehatter og vitner om områdets og byens tusenårige storhet. «La Serenissima», den fredfulle, har byen blitt kalt av poeter og forfattere, og nå fremgår det tydelig hvorfor. Vi reiser sakte gjennom byens iblant svært smale kanaler og nyter den meditative roen som rår i den lett gyngende båten, en ro som står i kontrast til det åpenbart hektiske turistmylderet vi ser på land. Det er vanskelig å helt unngå turismen, og vi kan ikke helt slippe tanken på hvordan byen så ut i de tider da det største problemet var en invasjon av Napoleon eller det osmanske riket – ikke av amerikanske og japanske turister. Tross sine bare 50 000 innbyggere har byen hvert år over 25 millioner besøkende, og dens naturlige begrensninger gir heller ikke mye plass til annen virksomhet enn turisme, fiske og litt landbruk på de små øyene.
Men Venezia er ikke hvilket som helst sted. Innbyggerne har kjempet mot visigotere og hunere, mot osmaner og franskmenn. Som stormakt til sjøs og kommersielt knutepunkt i Europa i noen tusen år har venetianerne, mildt sagt, vært utsatt for ekstreme prøvelser, og det har unektelig gjort dem til et folk som sikkert er i stand til å takle både nåtidens og fremtidens utfordringer.
SLOWEAR – EN FAMILIEBEDRIFT
Verten vår på turen var den karismatiske Roberto Compagno, som sammen med sin bror Marzio eier og driver selskapet. Det ble opprinnelig grunnlagt av deres far i 1951, i Mira som ligger i nærheten av Venezia, under navnet Carlo Compagno Confezioni, og var en tekstilbedrift med bukser som spesialitet. I dag er det kjent under navnet Slowear, og flere spesialister er tilkommet, Det er nettopp spesialister som er nøkkelordet i denne sammenhengen, for virksomheten bygger på en solid grunn der det tas mindre hensyn til mote og trender enn til kvalitet og innovasjon.
Det familiære ved virksomheten strekker seg nå langt utover de to brødrenes slektskap. De ulike Slowear-merkenes felles synergier vekker også familiefølelse. Dette ble ytterligere bekreftet under besøket, da vi møtte mange dyktige personer som har arbeidet i bedriften størsteparten av sitt liv. På en naturlig måte har de en tilknytning til stedet på en måte som strekker seg langt utover i familiebåndene. Noen har arbeidet i bedriften helt siden sin fars tid, blant andre Roberto, som har over 40 års erfaring innenfor virksomheten.
ET VEISKILLE – FRA MILITÆRUNIFORMER TILL RAFFINERTE LIVSSTILSPRODUKTER
Da Robertos far grunnla sin bedrift i 1951, lå Europa og Italia fortsatt i ruiner, og det var blant annet stor mangel på tekstilproduksjon. Det ga Carlo Compagno en god mulighet til å utvikle bedriften, og de første årene produserte han uniformer, blant annet til den italienske hæren og det britiske Royal Air Force. Med tiden ble virksomheten utviklet til også å omfatte sivile arbeidsuniformer, og da Roberto og Marzio kom inn i bildet på begynnelsen av 1980-tallet, ble det et vendepunkt i bedriftens historie.
Bedriften sto ved et veiskille, og de måtte bestemme seg for om de skulle fortsette å produsere for andre virksomheter, slik de hadde gjort hittil. Det ville i realiteten innebære at de kom til å bli tvunget til å flytte produksjonen østover. I stedet valgte de å utvikle sine egne produkter og selge dem til privatkunder. Ettersom deres fremste kompetanse lå i produksjonen av bukser, falt det naturlig å videreutvikle den delen av produksjonen, og på den måten ble varemerket Incotex skapt. Med sin lett usentimentale klang leder navnet, som stammer fra tiden som stor tekstilprodusent, kanskje ikke tankene hen til skreddersydde bukser. Men det er i høy grad en bedrift som har tatt ansvar for sin egen historie som produsent, og som legger mye stolthet i alle aspekter av produktutvikling, forarbeid og finish.
SÅ BLE SLOWEAR TIL
«Butikker med bare ett merke er så kjedelige!», erklærer Roberto da vi sitter og prater. «Jeg elsker butikker der eieren omhyggelig har valgt ut varene sine og satt dem inn i en spesiell sammenheng.» Han later til å ha hatt en visjon om å begynne med detaljhandel fra starten av, men som han forklarer, er det vanskelig å åpne en butikk som bare selger bukser. Tross det sterke varemerket Incotex var det aldri meningen at sortimentet skulle utvides ved å sette en Incotex-etikett i nakken på en skjorte eller i fôret på en jakke. Brødrene bestemte seg i stedet for å kjøpe opp andre bedrifter som hadde det samme verdigrunnlaget, og som virkelig var spesialister på sine områder. Med årene kjøpte de således jakkeprodusenten Montedoro, der Giorgio Armani for øvrig arbeidet før han startet sitt eget merke, samt Zanone og Glanshirt for henholdsvis strikkede plagg og skjorter. Disse fire varemerkene dannet altså grunnlaget for konseptet Slowear, som nå skulle kunne forsyne den moderne mannen med alt det nødvendige. Samt dig var det et uttrykk for et ønske om å skape en motpol til fast fashion og vår tids overforbruk.
Slowear er en livsstil, en filosofi som deles av våre fire varemerker», forteller han, og i forbindelse med dette er det umulig å ikke tenke på et annet konsept som begynte i Nord-Italia i 1986. Det handler selvsagt om «slow food»-bevegelsen, som oppsto som en reaksjon på det enda mer velkjente begrepet «fast food». Det brødrene lærte seg fra slow food, var at man måtte tenke seg om, investere mer i produktene og spise mindre og bedre. Det samme er grunnleggende for klær, og det er tydelig at hvert enkelt plagg er utrolig verdifullt for Roberto. Det gjelder alt fra utvikling og innovasjon til selve produksjonen og finishen på et par bukser, men også på det etiske og moralske området. Blant annet handler det om å gjøre det som er riktig for miljøet, om å bidra til å endre folks forbruksvaner, og om å ta ordentlig vare på sine ansatte – spesielt de på fabrikkene der det hele starter. Disse verdiene inngår i ethvert Slowear-produkt, selv om de ikke er umiddelbart synlige. Et par chinos fra Slowear eller en genser fra Zanone er noe verdifullt og bør betraktes som en investering som skal behandles med respekt og omtanke. Kjøper du kvalitet og tar vare på investeringen, får varen også lengre levetid, noe som er klokt, både for deg selv og for verden vi lever i.
KUNSTEN Å PRODUSERE EN BUKSE
For å kunne respektere er produkt er det viktig å forstå hva som ligger bak produksjonen, og hvor mye tid og energi som dyktige håndverkere har lagt ned i det. Når du for eksempel kjøper et par bukser, begynner et nytt liv for det spesifikke tøystykket, og det er lett å glemme hvilken reise det har gjennomgått før det kom deg i hende. For et par Incotex-bukser begynner det hele med valget av metervaren, altså selve stoffet. Det er en svært ømfintlig prosess, ikke minst fordi Slowear alltid har lagt stor vekt på forskning og innovasjon. Når det eksklusive materialet er valgt ut, begynner arbeidet med å utføre forskjellige tester og behandlinger av metervaren. Det er ikke mange selskaper som selv er så involvert i fremstilling og utvikling, og det har ført til flere revolusjonerende og patenterte metervarer, for eksempel deres ChinoLino og FlexWool, samt deres IceCotton, som ble utstilt på Milanos vitenskapsmuseum for sine usedvanlig innovative egenskaper. Når materialet er ferdigbehandlet og farget, tilskjæres buksens deler og sys sammen til den utvalgte modellen og passformen. Denne delen er uhyre viktig og omfatter en lang rekke kontroller, der buksen granskes for å være sikker på at den overholder den gjeldende standarden for den aktuelle modellen.
En av Incotex stora kvaliteter ligger faktiskt i förmågan att vara konsekventa - att hålla jämn kvalitet. De arbetar utifrån en rad fasta passformer och modeller som egentligen inte har ändrat sig under årens lopp, och grunden till att många är så lojala mot deras produkter är just garantin för att du
får samma höga standard varje gång du handlar. Det är en trygghet och en trovärdighet som man sällan ser i den här branschen. Ingenting lämnas åt slumpen. För skojs skull kan du testa att vända dina Incotex-byxor med avigsidan utåt. Studera detaljerna runt gylfen och de invändiga sömmarna längs benen – allt är skrämmande välgjort. Nu skulle vi väl i princip kunna strunta i hur byxorna ser ut på insidan, men det är ändå ett bevis på den grundlighet och den precision som genomsyrar hela verksamheten.
En av Incotex’ fremste kvaliteter ligger faktisk i evnen til å være konsekvente – til å opprettholde jevn kvalitet. De arbeider ut fra en rekke faste passformer og modeller som egentlig ikke har endret seg i årenes løp, og grunnen til at mange er så lojale overfor deres produkter, er nettopp garantien for at de får den samme høye standarden hver gang de handler. Det er en trygghet og en troverdighet man sjelden opplever i denne bransjen. Ingenting overlates til tilfeldighetene. For moro skyld kan du prøve å snu Incotex-buksene dine med vrangen ut. Studer detaljene rundt gylfen og sømmene på innsiden av bena – alt er utrolig velgjort. Nå skulle vi vel i prinsippet kunne blåse i hvordan buksene ser ut på innsiden, men det er likevel et bevis på den grundigheten og presisjonen som gjennomsyrer hele virksomheten.
EN BY I SKUMRINGEN
Vi har tilbrakt dagen på fabrikken i den lille byen Mira på fastlandet utenfor Venezia og befinner oss om kvelden på en lokal restaurant i utkanten av byen, naturligvis med båten fortøyd rett nedenfor middagsbordet. Her foregår alt med båt. Da Roberto forteller at han har vokst opp på fabrikken, antar vi at han har tilbrakt all sin øvrige tid om bord på en båt. Han manøvrerer med stor autoritet og uten særlig besvær gjennom de små kanalene, og det er svært behagelig å være i selskap med en mann som i så stor grad er på hjemmebane. Mørket faller på, og vi får skyss tilbake gjennom byen der de hvite palassene lyser opp himmelen. Det hersker en utrolig ro. Ingen båter eller turister er å se, og det føles som om vi har havnet i en annen tid. Hvem fikk egentlig den sprø ideen om å bygge en flytende by av marmor? Spørsmålet er egentlig overflødig; iblant er det viktig bare å lene seg tilbake og nyte alt det vakre i tilværelsen. Uansett om det handler om bemerkelsesverdig historie, storslagen arkitektur – eller et ar enkle, velsydde bomullsbukser.