Rule Britannia

Jeg er anglofil, jeg innrømmer det. Jeg liker te og scones, Everton, The Smiths, Queen Elisabeth, hennes hunder, Brighton Pier, spisesteder som serverer karri i Øst-London, pai på en pub på landet, lunken øl i pumpekranen, C.S. Lewis og Dickens, salt & eddik, Brideshead Revisited og Churchill. Ja, dere forstår, jeg er solgt når det gjelder Storbritannia.

Fremfor alt er det den britiske stilen og håndverkstradisjonen som jeg er begeistret for.

Interessen for den britiske stilen og musikken har eksistert i lang tid, men det seriøse kjærlighetsforholdet som jeg innledet med England begynte for snart 15 år siden etter mitt første besøk i landet. Etter dette har det blitt studier og utallige reiser til London, som har blitt som mitt andre hjem.

Jo mer tid jeg tilbringer der og jo flere mennesker jeg har blitt kjent med, har ført til at jeg har fått mulighet til å reflektere videre rundt britisk mote på et dypere nivå.

En ting som slo meg når jeg besøkte London for første gang, og da i hovedsak de sentrale bydelene var hvor påfallende den konservative moten var. Klasseskillene var ekstremt tydelige, noe som alltid har fascinert meg.

Hvis man generaliserer og sammenligner den italienske klassiske moten med den britiske, så er det to diametralt motsatte forhold. Den italienske mannen ønsker å være elegant, synlig og vil fremheve seg selv. Den britiske mannen ønsker ikke det. Klærne skal være korrekte og den britiske mannen ønsker at hans klær ikke skal si noe om hvor han kommer fra, det vet alle uansett, i det minste de som burde vite det. Det kan gjerne være skreddersydde plagg, men de skal være diskrè og tidløse.


Det britiske assosieres ofte med en tidløs, skreddersydd og diskré stil

Det er allikevel litt merkelig at det har blitt slik, for den engelske herremoten har på mange måter vært historisk banebrytende ved å bryte konvensjoner, regler og normer. På denne måten har stiler og plagg som for eksempel dressen blitt født. Noe vi blir minnet på hver gang vi besøker kanskje herremotens viktigste hovedgate, Jermyn Street i London. Der er det en statue av dandy Beau Brummell, mannen som av mange får æren for etableringen av dagens dress. Selv Hertugen av Windsor, Edward VIII var nyskapende i sin måte å kle seg på og kan få æren for en rekke plagg og kombinasjoner vi bruker i dag.

England har alltid hatt et tydelig klasseskille og den konservative stilen har på mange måter oftere satt standarden der enn mange andre steder.

Derfor forbinder nok mange rundt om i verden en britisk stil med klassiske klær som tweed, flanell, moleskin, pin stripe-dresser, skoleemblem, slips med regimentstriper etc. Mye er knyttet til et liv på store gods på landet eller studier ved private skoler og eliteuniversiteter. Man skulle kunne si at det objektive gentlemanbegrepet omtaler en stil.

Dette er det forenklede bildet av den britiske moten. Et bilde jeg selv fikk innblikk i første gangen jeg besøkte London og England.

I og med at jeg har det store privilegium å få jobbe med min store interesse mote, og gjennom årene har fått økt innsikt så har jeg lært meg å se forbi fasaden. Stil er en ting, fine britiske produkter er noe helt annet.

Til å begynne med skal det sies at det finnes mange ”sminkede griser” når det kommer til britiske varemerker. Mange profitterer seg på den fine historien og håndverkskunnskapen som landet har. Ofte forsøker varemerker eller PR-folk å sette et likhetstegn mellom historie og kvalitet. Går man de i sømmene, bokstavelig talt, så er de iblant litt smale (metaforisk sett). Det kan vise seg at et ærverdig britisk merke som ønsker å leve videre på en skreddertradisjon og fin adresse, for lenge siden har flyttet sin produksjon til ”Langtvekkistan”, og har valgt å bruke billigere materialer etc. Håndverkskunnskapen fra England som man er så stolt over og ønsker å gi inntrykk av svikter også med sitt fravær.

Jeg sier ikke at produkter som ikke lenger produseres i England er dårlige. Det finnes fantastiske fabrikker i land med lave lønninger, selv om det kanskje ikke er så vanlig. Det viktige er åpenhet og at man som kunde forstår hva man får.

For meg personlig betyr fortsatt Made in England noe. Det er ikke bare et tegn på kvalitet, det handler også om ansvar og framtid.

I jobben min har jeg hatt gleden av å bli kjent med fantastiske mennesker som er lidenskapelig opptatt av sine merkevarer og produkter like mye som de brenner for den fortsatt eksisterende britiske håndverkstradisjonen, som dessverre blir stadig mer uvanlig. Jeg tenker først og fremst på Michael Hill og James Eden.

 

Michael Hill driver det Londonbaserte selskapet Drake's som produserer tilbehør. Et selskap som kanskje er kjent for å være en av verdens ledende slipsprodusenter. Selskapet ble etablert så sent som i 1977 av Michael Drake og produserte opprinnelig skjerf. Ganske snart sluttet slipsprodusenten Charles Hill seg til selskapet (far til dagens deleier Michael) og selskapet fikk da navnet Hill & Drake. Årene gikk og det ble Drake's og de bygde en virksomhet rundt produksjon av kvalitetsslips til andre merker. For mer enn ti år siden begynte den unge Michael Hill i selskapet og han ble Michael Drake´s protesjé. Når for omkring fem år siden Michael den eldre ønsket å pensjonere seg kjøpte Michael den yngre selskapet sammen med en gruppe investorer med Mark Cho i ledelsen. Mark som er en kjent person i bransjen eier blant annet den ikoniske butikken The Armoury. Sammen har de tatt Drake's til et nytt nivå. De har flyttet fabrikken til Shoreditch i Øst-London. Et område med en stolt tekstiltradisjon tilbake fra da hugenottene slo seg ned i området og startet sin virksomhet.

For nesten tre år siden valgte de også å kjøpe Rayner & Sturges som er den siste frittstående skjortefabrikken i England. Dette selskapet hadde begynt å gå dårligere og Drake's tok det under vingene sine og reddet jobbene til de 35 ansatte i fabrikken som ligger i den lille byen Chard i Somerset. Med på kjøpet fikk de også skjortemerket Cleeve of London som de blåste liv i igjen.

Drake's er et unikt merke på mange måter. De har plassert den største delen av produksjonen sin i England. En liten del produseres i Italia og USA. De har en stolt stilarv basert på selskapets historie, som de har lykkes å overføre til klær som også er aktuelle i dag. De har også lykkes med å få unge personer til å begynne å bruke slips som en naturlig og interessant del av antrekket. Mye av dette avhenger av Michael Hills enestående kreative sans for materialer, mønster og utseende, sammen med selskapets kunnskap om håndverket. I tillegg til interessante samarbeid med nåtidens kunstnere og illustratører samt moderne look books så har de et moderne klassisk merke som aldri slutter å overraske og imponere.

Et annet merke som er verdt å nevne og som kanskje er en av de stolteste tilhengere for Made in England som jeg noensinne har møtt er Private White V.C. Merket i seg selv er ganske nytt, men deres fabrikk har eksistert i lang tid. Historien om selskapet er faktisk veldig interessant og startet etter første verdenskrig. Deres nåværende administrerende direktør, James Eden, er en mann som jeg personlig har blitt en god venn med. James oldefar kom tilbake til England etter første verdenskrig. Han kom tilbake som en krigshelt etter sin innsats under krigen. Når han kom tilbake begynte han å jobbe på en tekstilfabrikk i Manchester og jobbet seg sakte oppover. Til slutt kjøpte han hele bedriften og hans familie drev den videre i mange år, hovedsakelig ved å produsere yttertøy av høy kvalitet for andre kjente merkevarer. I moderne tid da alt fra globale merkevarer, med presset situasjon når det gjelder lønnsomhet og lignende, har valgt å legge sin produksjon til billigere land har det slått hardt mot mange produksjonsfabrikker. Det gjelder også i dette tilfellet. Virksomheten gikk dårligere og de var på grensen til å måtte stenge. I stedet har de gjort det motsatte. De valgte å satse på det som er rett og riktig, ekstremt vellagde plagg for sitt eget varemerke, der navnet Private White V.C. er en hyllest til James oldefar, krigshelten, og hvor alt inklusivt material er laget i Storbritannia. Ved å benytte seg av sin rike kulturarv og den kunnskapen fabrikken har innen produksjon har de lykkes med å lage en meget interessant merkevare som i stor grad er inspirert av historiske arbeids- og militærplagg.

 

På samme måte som med Drake's oppkjøp av en skjortefabrikk valgte James Eden nylig å gjøre det samme. Ikke langt fra Private Whites virksomhet i utkanten av Manchester finnes det en liten ytterplaggfabrikk som heter Sweeney Outerwear. Denne sommeren mistet de sin største kunde og måtte stenge virksomheten. James og Private White kjøpte da opp store deler av virksomheten og sørget for at 14 ansatte fabrikkarbeidere fikk beholde jobbene sine. Dette er viktig i en tid når mange dessverre blir tvunget til å stenge og viktig kunnskap dermed går tapt.

Så den britiske stilen i all ære, men for meg er det kunnskapen og tradisjonen som finnes på de grønne øyene i vest som er selve grunnlaget for at vi skal kunne få fortsette å nyte av de gode og fremfor alt flotte produktene som vil holde i lang tid framover. For i Storbritannia finner vi i dag noen av verdens absolutte fremste veverier, produsenter av strikkede klær, sko, skinnvarer og trykt silke, ytterplaggmerker og skredderier. Det er viktig å støtte dem slik at de kan fortsette i mange år framover. Det kommer jeg til å gjøre.

Besøk Care of Carls avdeling Best of British for å utforske utvalget av britiske varemerker.