Myten om sprezzatura

Sprezzatura kanskje flere av dere spør? Er det den med ekstra ost og blåskjell på pizzarestauranten Amalfi? Nei, det er den genuine evnen til å ha en skreddersydd stil med avslappet perfeksjon. Det handler i dag også om hvordan en halv stilverden, hardt anstrengt forsøker å presse fram inntrykket.

Tidløs, selvfølgelig og genuin stil, bygger på helhjertet bruk av klær. Sir Hardy Amies så de bevingede ordene, fritt oversatt: ”En mann skal se ut som om han kjøpt klærne sine med kunnskap og intelligens, tatt dem på seg med omsorg og deretter helt glemt dem bort”.

Dette er egentlig essensen i uttrykket sprezzatura. Kanskje tillater dette fenomenet at klærne tas på uten fullt så stor omsorg. Kjernen i det hele er å alltid med en selvfølgelighet bruke klær som har perfekt størrelse og passform. Alt dette med en avslappet og nesten litt uvøren innstilling, slik at det resulterer i små trekk av imperfeksjon og slurv.

Høres det merkelig ut? La oss ta fram et eksempel her:

Dersom du sjelden bruker dress er sjansen stor for at det vises på måten du bruker den på. Du legger kanskje for mye tid og slit på å få til en perfekt slipsknute, som i alt for mange tilfeller resulterer i en alt for stor windsorknut eller noen annen avansert modell, til en skjortekrage som er alt for liten. Du tar deretter på den en dressjakke der armene i beste fall bare er noen centimeter for lante slik at skjortemansjettene ikke vises og armene dekker overflaten av hånden, noe som gjør at hele dressjakken virker for stor. Mannen som deretter går og står i disse klærne, ser ofte anstrengt påkledd ut. Ikke som om han er avslappet og vant til å gå kledd slik.

Besitter du sprezzatura, kunsten å få alt til å se ut som en selvfølge, er situasjonen en helt annen. Du knyter antakeligvis slips ofte. Kanskje daglig. Du har en gedigen kunnskap når det gjelder hvilke av dine skjortekrager som fungerer til hvilke slips, sett til hvordan de er bygget opp og hvor grove de er. Dette i kombinasjon med at du nøyer deg med å bruke kun en slipsknute, for å ikke slå knute på deg selv når du anstrenger deg for å se proper ut. Knuten heter four-in-hand. Alle dressjakkene dine har uten unntak en armlengde som via et enkelt inngrep fra skredderen din er sydd til riktig lengde. Dressjakken har også en feilfri passform uten løst stoff over ryggen og i livet. Også dette oftest takket være endringer hos en skredder.



Hvor kommer sprezzaturaen da inn i denne forbindelsen? Jo, når du knyter slipsene dine ofte, tar på deg din perfekte dressjakke og knepper skjortemansjettene av bomull med lange fibre, dag ut og dag inn, oppstår det lett litt slurv og sløvhet. Du er ikke like nitisk og høytidelig i måten du tar på deg herligheten. Du glemmer å kneppe en knap? Slipsknuten havner litt skrått? En klaff på lommen på dressjakken er fortsatt trykket ned i lommen etter at du fisket opp billetten ved seneste besøket på operaen?

Enkelte morgener har din Bassett bjeffet og hylt, fordi morgenens mat ikke ble servert i tide, samtidig som du setter mansjettknappene dine av glatt, børstet sølv i den doble skjortemansjetten. Når du kommer til jobben sitter den ene mansjettknappen fortsatt lite skrått og det synes. 

Alle klærne dine sitter allikevel fortsatt perfekt på deg når det gjelder størrelse og snitt. Det skaper en viss rotete helhet, som allikevel når et mye høyere stilnivå enn den perfekt påkledde mannen som ikke har gjort det med samme kunnskap og rutine, eller uten rutine. Er dere med?

Hvor kommer da myten inn?

La oss ta et eksempel med den fiktive personen Nichola, en mann i sine besta år på sin yacht et eller annet sted i en gjestehavn, med azurblått vann langs kysten av Middelhavet. Søvnig drar han på seg sine khakishorts fra Incotex. Spenner litt slurvete det flettede mokkabeltet, når han delvis har stoppet ned den velsydde linskjorten fra Barba i shortsen. Til slutt trår han ned i sine håndsydde dobbelmonks av mokka, med samme sløvhet som en skremmende mengde mennesker bruker fargeglade tøfler av cellplast.

Når Nichola setter sig på huk for å låse opp Vespaen sin for å kjøre inn til byen, glir den velsittende skjorten opp av livet bak på shortsten, men sitter fortsatt igjen på forsiden. Ingenting han legger merke til.

På torget i byen fanges han på bilde av en amerikansk pioner av en streetstylefotograf, som legger merke til de oppknepte munkeskoene og skjorten som sitter stoppet inn på forsiden men ikke bak. Måten å bruke skoene blir et stilfenomen via en fotoblogg som besøkes flere tusen inspirerte unge menn i 2006. Skjorten blir plutselig kalt for ”The half tucked shirt”. Måten å bruke skjorten og skoene på kopieres med smertefull nøyaktighet av de stilbevisste mennene som har lest bloggen og man kaller det sprezzatura. Alt bare fordi Nichola ikke kunne bry seg mindre om at klærne satt på halv tolv, som et uttrykk av ekte sprezzatura.

De bevisst oppknepte skoene og andre lignende situasjoner blir ekstra komiske i anledninger når mange av disse menn fra alle verdens hjørner samles på et og samme sted og er slurvete kledd på samme måte. Det vises ofte ganske tydelig hvilke som besitter Nicholas sanne sprezzatura og hvilke som anstrenger seg for å etterligne den.

Alt bygger på et eget engasjement i bruken av klær og den hårfine balansen mellom å av en praktisk grunn eller dårlig hukommelse utelate de små feil i helheten som kjennetegner den sanne sprezzaturan.

Tekst: Mikael Vallin, skribent Care of Carl
Foto: Evelina Svantesson, fotograf Care of Carl