Inis Meáin - gensere for hardføre menn på åpent hav

Den karrige øya Inis Meáin har i flere hundre år vært befolket av generasjoner av sjøfolk med behov for slitesterke, funksjonelle strikkede gensere for å klare strabasene under ekstreme værforhold. De strikkede kunstverkene ble tradisjonelt produsert av kvinner som bodde på øya, strikket helt for hånd og etter den spesifikke brukerens størrelse. Det var imidlertid ikke bare arbeidsklær som ble skapt, men også høytidsplagg, der en genser for eksempel til konfirmasjon er spesifikk og har sine egne, spesielle strikkedetaljer. Intrikate mønstre som alle har en bestemt betydning i ulike henseender, men som også ofte er preget av personen som strikket dem etter sin egen teknikk og følelse for design.

Inis Meáin ligger avsides til, som den midterste av de tre Aran-øyene, og den tradisjonelle arangenseren har fått sitt navn nettopp fra disse øyene. Det eneste måten å komme seg ut til øya på er med mindre ferger fra fastlandet, eller en flytur i småfly fra Connemara på fastlandet nord for øya. Et vidunderlig vakkert sted, med en karrig skjønnhet preget av bratte kalksteinsklipper og dypgrønne felt som om sommeren dekkes av blomster i nydelige farger. Sett ovenfra er landskapet dekket av et billedskjønt, fortryllende rutenett av lave murer, reist for hånd for å avgrense buskap og avlinger.



I 1960- og 70-årene var øya nær ved å avfolkes, ettersom yngre generasjoner flyttet til fastlandet for å finne arbeid. Den irske regjeringen satte inn støttetiltak for å styrke det som fantes av næringsliv i områder som disse, og strikkeindustrien på Inis Meáin ble øyas redning.

På denne tiden nær slutten av 60-tallet kom grunnleggeren av varemerket Inis Meáin, Tarlach de Blácam, til øya i forbindelse med studier av keltiske språk på Trinity College. Tarlach og hans forlovede Ní Chonghaile, som var født og oppvokst på øya, så raskt hvordan unge mennesker i stor grad forlot øya på grunn av mangelen på arbeidsplasser og moderne bekvemmeligheter som strøm og innlagt vann. Tarlach og hans kone giftet seg i 1973 og besluttet å bosette seg på Inis Meáin, ettersom han selv tidlig hadde falt for livsstilen og den svært vakre øya.

Det unge paret så raskt behovet for å finne en virksomhet å livnære seg ved, men også for å motvirke avfolkningen, stabilisere økonomien og sysselsettingen på Inis Meáin og på den måten redde samfunnet og befolkningen fra å bukke helt under. Produksjonen av ullgensere, som på den tiden fortsatt foregikk i små hus og i folks hjem, ble gnisten og grunnlaget for å starte opp en mer moderne og organisert strikkeindustri. Innledningsvis ble det satt opp en strikkefabrikk i liten skala med seks strikkemaskiner. Unge øyboere, hvis mødre strikket hjemme, ble de første arbeiderne i virksomheten, og nå valgte stadig flere ungdommer å bli boende på øya.


Designen i plaggene fra Inis Meáin er basert på tradisjonelle mønstre, og ofte på fysiske plagg som har gått i arv i generasjoner. De danner grunnlaget for modeller som fører den tidløse arven videre. Mye av formspråket i Inis Meáin-klærne er sprunget ut av fotoarkiv med bilder av øyboernes liv. De gamle gensernes autentisitet og direkte kobling til hardt arbeidsliv ga utallige plagg av svært høy kvalitet, samtidig som det fantes en tydelig stolthet i å pynte genserne med nedtonede vakre mønstre som ga dem en høyst tiltalende naturlig eleganse og stil.

Materialene som benyttes, er det eneste som importeres til øya, ettersom spinneindustrien beklageligvis ikke ble like livskraftig som strikkingen. Kun de fineste garnene av lin, bomull, ull og kasjmir strikkes til plagg som produksjonsmessig ligger på et meget teknisk avansert nivå. Mange modeller strikkes opp i paneler, som sys sammen for hånd til hele, komplette plagg. Hele produksjonskjeden fra garn til ferdig produkt befinner seg under ett og samme tak, noe som er svært sjelden i dagens fabrikker.

Tross den sterke koblingen til tradisjon og håndverksarv vil de på Inis Meáin alltid strebe etter å ha en naturlig utvikling i produksjonsteknikken og designen. Tarlach nevner blant annet hvordan de har laget noen gensermodeller som var ekstremt teknisk avanserte å strikke, men som ga plagg som ble møtt med overveldende etterspørsel på verdensmarkedet.



De rikt dekorerte genserne, dekket med fletter og rutemønstre, er det mange anser som og kaller for «fiskergensere». Det er blitt en vedtatt term som i klesverdenen brukes om genser i denne utførelsen. De mest forseggjorte og ornamenterte genserne var imidlertid helst finklær for kirkebesøk på søndager, mens de mer anonyme, glatte designene med sporadiske innslag av dekor var de virkelige fiskergenserne som faktisk ble brukt til sjøs.

Uansett hvilken av genserne fra Inis Meáin som faller deg best i smak, kommer alle plaggene fra den lille øya alltid til å ha en arv og en ekthet som ikke kan fås for denne typen klær fra mange andre steder i verden. Dette er den eneste og opprinnelige Aran-genseren. Velg ut og kjøp genseren din med omhu, og i den hensikt å bære og bruke den i alle tenkelige situasjoner og til alle anledninger. Det er hva de vakre strikkede genserne fra Inis Meáin er, og alltid har vært, laget for.