Fabrikkbesøk - Joseph Cheaney & Sons

Vi befinner oss i hjertet av Northamptonshire og i dag skal vi besøke Joseph Cheaney & Sons, en av verdens fremste produsenter av håndsydde sko. Tidligere på dagen landet vi i Birmingham etter en flyreise som startet veldig tidlig. Trøttheten er nå borte og entusiasmen er på topp. 



Kvelden er mild og solen varmer fortsatt i et hjørne av gården på Rushton Hall, det gamle godset i Kettering, som i likheten med mange andre engelske bygninger av dette imponerende formatet, har blitt forvandlet til et hotell. Man har bevart følelsen av Downton Abbey og følelsen av aristokrati. Det føles spesielt å sitte i dette miljøet og nyte et glass kald drikke mens man venter på at resten av selskapet skal komme. De vi venter på er de nåværende eierne av Cheaney som også skal bo en natt på hotellet og spise middag med oss på den lokale puben etter drinken.



Etter en stund kommer det en eldre mann kledd i en velsittende marineblå blazer av plaggvasket bomull. Passformen er like myk og behagelig som mannens eget humør når han presenterer seg selv som William. William Church. Som i familien synonym med varemerket Church’s, verdens kanskje mest berømte produsent av sko. Selv om det nå er Cheaney som nå står i fokus, finnes det en kobling mellom begge skoprodusentene, som er tydeligere og sterkere enn hva mange kanskje vet. Vi sitter ytterligere en snau time, William og jeg smaker på kald øl og diskuterer engelske sko, marked og kundenes forbruk av sko.

Cheaney har vært en engelsk skoprodusent helt siden 1886, og via noen eierskifter var de under lengre tid eid av Prada Group via deres kjøp av Church’s, som på den tiden eide Cheaney. I mange år stod Cheaney for store deler av Church’s produksjon, for å balansere den store etterspørselen fra produsenten. Til forskjell fra Church’s fikk Cheaney lov til fortsatt å drive upåvirket av motekjempens innflytelse.



I dag kan Cheaney i mangt og meget ses som det som er igjen av Church’s, som fortsatt er helt engelsk. Mange av Cheaneys produkter er de gamle utprøvde formene fra Church’s.

William forteller at i 2009 oppstod det et tilfelle hvor han og kusinen John Church kunne kjøpe ut Cheaney og atter en gang gjøre det til en helt engelsk skoprodusent, inkludert eierskap og arven, som produksjonstradisjon og avgjørelser. Deretter har flere tunge profiler blitt med Cheaney fra andre deler av den engelske skoverdenen. Produksjonssjefen Alex som kommer til å lede vår rundtur i Cheaneys fabrikk, har tidligere hatt samme rolle hos Edward Green, i tretti år. For dere som ikke er så erfarne med engelske håndsydde sko, er Edward Green sammen med John Lobb, de tradisjonelle absolutt høyeste ansette skoprodusentene i England, og i mange deler av verden.

Neste morgen samles vi i et lite koselig innredet showroom i Cheaneys fabrikklokaler. Veggene er dekket av sko, der man får lyst på det ene paret etter det andre. Dette til tross for at store deler av prøvesortimentet ikke finnes på plass da man under vårt besøk brukte skoene på en skomesse et annet sted. William gir oss en kort og konsis gjennomgang av historien bak Cheaney og dagens produksjon med de fordeler og tilganger man har, og de utfordringer man står ovenfor.



Spørsmålet om å rekruttere kompetent, men framfor alt lojal og dedikert arbeidskraft er et av kjernespørsmålene, som hos mange andre produsenter av så vel sko som klær. Mye av opplæringen og kunnskapsoverføringen skjer direkte på fabrikkgulvet. Ikke sjelden mellom flere generasjoner i samme familie. Cheaney er den største arbeidsgiveren i Desborough og holder mesteparten av samfunnet i arbeid, som det har gjort i over hundre år.

Produksjonssjefen Alex blir med mengden i showroomet, og rundturen i fabrikken starter. Første stopp er Cheaneys clickingroom. Den delen i produksjon hvor man for hånd skjærer ut de delene av læret som senere i produksjonen skal sys sammen til skoens overside. Mennene som arbeider her kalles for clickers. De bruker en kort og sylskarp kniv, til å skjære ut lærbitene med. Etter hvert snitt løftes kniven, hvor deretter spissen løsner fra underlaget og gir ifra seg en lett klikkende lyd.



En interessant detalj er at hver clicker selv lager bladet til sin kniv av gamle baufilblader som kappes, og en liten del slipes for hånd til ønsket fasong på en liten slipestein i fabrikken.

Det er i hovedsak menn som arbeider i denne delen av produksjonen. Jeg spør hvorfor, og får til svar at det rett og slett er få kvinner som søker seg dit. Kanskje av tradisjon, samt at det er et relativt krevende fysisk arbeid der store dyreskinn skal løftes og håndteres. Alex forklarer tydelig at aspirerende kvinnelige clickers er hjertelige velkomne om det skulle være noen interesserte.

The Mavericks, I Just Want to Dance The Night Away spilles med raspete lyd på en gammel radio i et hjørne av lokalet. Spontan allsang oppstår plutselig når et kor av grove tatoverte eldre menn, lignende en gjeng fotballsupportere, sammen synger med i refrenget. En hjertelig og nesten rørende stemning oppstår. Det er varme og genuin glede midt i det ellers relativt monotone arbeidet.

Knivene klikker ettersom de forlater bordet da knivene flyttes til ny posisjon utover den messingkantede flaten. Slik var det nok for over hundre år siden også.

Etter «the clickingroom» går vi videre inn i mønsterproduksjonen hvor hver skomodell via designers og moderne utforming skapes via CAD. Ut ifra mønsteret som skapes, lager man blant annet en mal som alle «clickers» brukte i det forrige rommet, når de skjærer ut lærbitene til skoene. Kanten på malen utstyres for hånd med en messingslist for at kniven lett skal gli rundt kantene uten hverken å skjære i stykker mønsterflatene, eller at kniven skal slites ut. Mønsterproduksjonen er håndverk i seg selv.



Deretter følger en naturlig gjennomgang av de materialene som brukes i produksjonen. I hovedsak skinn av ulik kvalitet og med ulike egenskaper. Vi snakker mye om en type skinn som heter Burnishing Calf. En type skinn hvor skinnets naturlige fargeskifte ses gjennom den fargede overflaten.



Skinnet er et naturlig og levende materiale med en historie. Striper som oppstår da dyret vokser, såkalte stretchmarks, merker etter insektbitt og piggtråd er alle deler av dyrets historie, og også historien til skoen som produseres.



Det er noe religiøst i spørsmålet om skinnkvalitet. Mange som skal kjøpe sko avviser helt en sko hvor stretchmarks synes i skinnet på den ferdige skoen. Man ser det som en produksjonsfeil, istedenfor en naturlig del av det levende materialet som disse skoene har blitt produsert av i århundrer. Fakta er også at det blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i bra skinn og lær da disse er et biprodukt av kjøttproduksjonen, som minsker. Dette fører til at de skinnene som kan kjøpes er færre i antall, og skal fordeles på et økende antall brukere. Garveriene som behandler skinnene er færre og slutteffekten er at kvaliteten på alt skinn som finnes på markedet generelt holder et lavere nivå enn hva det gjorde før i tiden.



Det nevnte religionsaspektet ligger i å omfavne skinnets historie og de merker den medfører, eller kreve perfeksjon og få helt feilfrie skinnflater på de skoene man kjøper. Det oppstår en motsigelse mellom forventningene på skoene og prisen kunden anser rimelig å betale. Kundekravet på så å si unaturlig perfekt skinn i skoene, gjør at antallet skinn som kan brukes minsker drastisk, og prisen på skoene øker ytterligere. Som genuint interessert i sko anser jeg selv at forandring i farger og svake linjer i skinnet til en viss grad bidrar til det unike med det allerede unike produktet som en håndsydd sko er.

Til en viss grad kan man maskere disse merkene og effektene ved hjelp av noe som heter corrected grain. Et skinn som males med noe mer dekkende farge. Det er nøye i denne sammenhengen å påpeke at corrected grain, absolutt ikke må innebære at skinnet forbedres så drastisk at det ser ut som om skoene er dekket av plast. Her er det også mange skointeresserte som rynker på nesen da denne lærkvaliteten noen ganger sees på som mindre fin.

Vi går videre i fabrikklokalene og står brått midt i the closing room. Her syr man sammen alle lærbitene. Detaljer som hull, som utgjør mønsteret på broguesko lages her. Den lille kanten med tenner som er på visse lærstykker, kalt for gimping, skjæres til med et lite skarpt hjul med tenner, for hånd. Sømmer som med imponerende presisjon og innimellom kun med noen millimeters marginer, på fri hånd knyttes sammen bit for bit til det blir det som utgjør skoens overdel. Alle deler krever flere år med trening for å oppnå den kvaliteten som stilles til et ferdig produkt som oppfyller Cheaneys standardkrav. Hele prosessen med clicking og closing er en tid- og kunnskapskrevende del av produksjonen som utgjør en stor del av sluttproduktets pris i butikk.



Når alle biter har blitt satt sammen skal de hvile i et rom der luften er mettet med varm vanndamp. Her får skinnet de rette egenskapene som gjør at det vil holde i den krevende prosessen, der materialet strekkes og skoene sakte begynner å få sin form. Etter denne delen starter sluttfasen i den mekaniske delen av skoenes produksjon, og vi går sakte inn i den liv- og maskinfylte hallen kalt for the making room. Her lages det fôr, innersåler, mellomlegg og diverse forsterkninger til det som for hvert trinn i produksjonen begynner å ligne den ferdige skoen.

En håndsydd sko lages av rundt 200 produksjonsmomenter, der det for det meste tar flere år å lære seg det godt nok. I Cheaneys making room står hylle etter hylle med store mengder ulike sko i ulike grader av ferdig produsert. Et signaturmoment for håndsydde sko er når det så kalte stripeskinnet sys fast i foret og overlæret med den navngitte stripesømmen på modellen. Denne sømmen synes med andre ord ikke fra utsiden på den ferdige skoen.



Randskinnet utgjør den kanten som går rundt skoen nærmest skinnet. Hulrommet som dannes på skoens underside mellom innersålen, omringet av stripelæret, fylles med korkharts som gjør at den håndsydde skoen former seg etter foten og på den måten får en unik og perfekt passform.




I stripeskinnet sys så yttersålen fast med den sømmen som synes på skoens underside. Denne søm kalles lappsøm.

Sålekanter og undersider slipes, pusses, males og vokses. Veldig mange av arbeidsmomentene krever mye presisjon og skjer for hånd uten støtte av maler eller andre retningslinjer, bortsett fra flere år med erfaring og innøvd håndlag. Slurver du og skader skinnet på en sko med maskinen, f.eks med et sylskarpt fresehjul som kapper yttersålens kanter, må skoen i mange tilfeller kastes. Flere ukers jobb og hundrevis av arbeidstimer er tapt på et øyeblikk.



Man kan bli overveldet av opplevelsen av å få vandre igjennom hele produksjonskjeden til et kvalitetsprodukt i klasse med Cheaneys sko. Man blir stadig overrasket av følelsen som går hånd i hånd med den høye verdien til produktet som til slutt kommer ut i den andre enden. Cheaney produserer omtrent 1 500 par sko, pr uke. Det er ikke mulig å produsere raskere uten enten å øke bemanningen og utvide fabrikken, eller senke produksjons- og kvalitetskravene. Ingen av disse alternativene er interessante for Cheaney. Bedriftskulturen og produktene bygger hverken på store volumer eller ambisjoner om å konkurrere via lavere priser som øker salget.

De lager helt enkelt sko som holder, ifølge stoltheten og kulturarven man har dyrket siden starten i 1896. En tilnærming som holder konkurransemessig og gjør at interessen for de vellagede skoene øker på verdensmarkedet. Noe som tydelig viser seg i en av de siste produksjonsstasjonene i Cheaneys store making room; reparasjons- og renoveringsavdelingen.

Her tar man hånd om sko som kunder har brukt flittig, i lang tid. De får nye såler og skadde deler byttes ut. Skoene pusses opp og får nytt liv og glans. Tar man godt hånd om skoene sine fra Cheaney kan de renoveres og såles om mange ganger, så lenge overskinnet er uskadd. Ikke sjelden kan dette dreie seg om ti til femten år.



Joseph Cheaney & Sons er Northamptonshires kvalitetsmessige best bevarte hemmelighet når det kommer til produksjon av sko, som William Church valgte å uttrykke det. Etter den omfattende rundturen og innsikten i alle deler av produksjonen, er jeg enig. Vi føler at det skal bli spennende å se om flere oppdager varemerket. De fleste med dyptgående interesse for sko har for lengst fått opp øynene for Cheaney og lagt sin elsk på disse skoene.

Tekst: Mikael Vallin, skribent Care of Carl
Foto: Evelina Svantesson, fotograf Care of Carl