Cordfløyel, det kongelige stoffet?

Nå som sommeren er over og høsten er her, passer det å ta et dypdykk i et av de mest rustikke og klassiske stoffene som finnes, nemlig cordfløyelen.

Vi går rett på sak og begynner med navnet. På en del språk heter cordfløyel nemlig noe som tilsvarer "manchesterfløyel". Betyr det at stoffet kommer fra Manchester? Svaret på det spørsmålet er både ja og nei.

Stoffet kommer opprinnelig ikke fra Manchester. Likevel begynte britene tidlig å veve dette stoffet i det nordvestre grevskapet Lancashire, der Manchester er den største byen. Dette området hadde og har en rik tekstilindustri, og dermed er det ikke ulogisk at stoffet i en del land kalles manchesterfløyel. På engelsk heter det imidlertid corduroy, et ord som ifølge sagnet kommer fra det franske corde du roi , hvilket betyr "kongelig type tråd".


Cordfløyel – et stoff vevd av kongelig tråd?

Hva er så egentlig cordfløyel? Vi kan i grunnen godt si at dette stoffet, som vanligvis er av bomull, er en variant av fløyel, men med striper i. Rent teknisk er det vevd av tvinnede parallelle bomullstråder. Et vanlig begrep man ofte støter på når det gjelder cordfløyel, er wale. Med dette menes hvor mange striper som finnes per tomme, og indirekte hvor tykt stoffet er. Dette innebærer at jo færre striper, desto lavere wale-nummer og altså grovere stoff.

Det interessante med dette stoffet er dets rike historie. Allerede for cirka 2200 år siden vevde de ifølge historikerne denne typen stoff i den egyptiske byen Fustat, som ligger i nærheten av Kairo. Det fikk senere navnet fustian og ble i tidlig middelalder eksportert til deler av Europa. Litt senere i middelalderen begynt vi selv å veve et liknende stoff i Europa. Ifølge det vi kan lese oss til, slo det igjennom for alvor på 1700-tallet, og spesielt i England, der de hadde stor sans for praktiske og rustikke stoffer. Det har i tidens løp variert veldig hvilke samfunnsgrupper som har båret stoffet. Til å begynne med ble cordfløyel ansett som svært fint, før det på 1800-tallet begynte å masseproduseres. Da ble det en del av arbeiderklassens arbeidstøy og ble brukt til dresser som skulle tåle litt røffere behandling. På 1920- og 1930-tallet ble det igjen moderne, og da fremfor alt til litt mer sporty plagg. Siden den gangen har cordfløyel vært både inne og ute av motebildet.

Det som kan sies om cordfløyelen, er at den i likhet med tweed har et typisk britisk image. Generelt har det også over tid først og fremst appellert til de intellektuelle, og til personer i litt friere og mer kreative yrker. Hvorfor det er slik, er vanskelig å si, men en logisk forklaring kan være at stoffets uformelle preg står i rak motsetning til stoffene som vanligvis brukes i dresser. 

I dag er det kanskje ikke så vanlig å ha en hel dress i cordfløyel. Men for den dristige og stilbevisste finnes det likevel uante muligheter. For eksempel vil en marineblå dress i dette stoffet virke både dristig og elegant. Ellers er det absolutt vanligste å gå med bukser i dette stoffet, og da som oftest i jord- og naturfarger som brunt, beige, olivengrønt, rustrødt og så videre.


Woody Allen, en kjent bærer av cordfløyelsdresser

Det finnes mange kjente personer som bruker og er ambassadører for cordfløyelsplagg, men hvis vi skal nevne noen spesielt, må det være to av våre største filmregissører, nemlig Woody Allen og Wes Anderson. Wes ser vi som regel alltid i en brun kordfløyelsdress, noe som er blitt hans signatur.

Svært beleilig skal hans nye film Isle of Dogs lanseres i 2018. Hvem våger da å stille på premièren i brun cordfløyelsdress?

Oppdag tilbudet av kordfløyelsbukser »

Tekst: Olof Nithenius
Foto: Evelina Svantesson & Getty Images