Klokken- Fra instrument til statussymbol

 

Det vanligste spørsmålet jeg får som redaktør for klokkeavdelingen i et av de større svenske motemagasinene, er: «Hva skal jeg med en eksklusiv klokke, når jeg likevel kan se hva klokken er på mobilen?» Det er selvsagt helt riktig, og ikke noe dumt spørsmål, men som regel pleier jeg å svare: "Ville du foretrukket å varme deg ved peisen, eller ved en panelovn med et skjermbilde foran deg som viste flammene fra peisen?"

 

Faktum er at funksjonaliteten i en mekanisk klokke mer eller mindre utspilte sin rolle da kvartsklokken for alvor ble introdusert på markedet på slutten av 1960-tallet og kunne konkurrere med både presisjon og pris. Mer om det litt senere.

 

For å forstå bakgrunnen til klokkens historie må vi gå tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Mekaniske klokker, for eksempel i form av lommeur, hadde eksistert i flere hundre år (Vacheron Constantin ble f.eks. grunnlagt i 1755), men det var i forbindelse med første verdenskrig at klokken fikk sitt virkelige gjennombrudd. Funksjonen man ønsket å oppnå, var å kunne koordinere angrep på en enkel måte under krigen, men klokken fikk raskt en eksplosjonsartet popularitet også blant de sivile i mellomkrigstiden. 

 

Enten man var militær, pilot, proffdykker eller ingeniør var armbåndsuret i første omgang et verktøy eller et instrument. Pilotklokkene hadde for eksempel ofte kronograf- eller GMT-funksjon for å kunne navigere eller lese av tiden i flere tidssoner samtidig.

 

På midten av 1950-tallet skjer det noe som setter i gang et kappløp innenfor hele bransjen. Rolex lanserer sin i dag ikoniske Oyster-serie, en kolleksjon av sportsklokker som omfatter blant andre Submariner, GMT Master og Milgauss. Alle med et spesifikt formål og en spesifikk funksjon. Bare noen år senere lanserer Omega sine tilsvarende klokker i form av Speedmaster, Seamaster og Railmaster.

 

I hele denne perioden, og egentlig frem til slutten av 1960-tallet, dreide det seg hovedsakelig om det som ofte kalles «tool watches». Denne typen instrumenter var svært gunstige for selskapenes markedsføring, noe vi ikke minst har sett i form av Omegas profilering av Speedmaster som NASAs offisielle valg for romfartsprogrammet.

 

I takt med at kvartsteknologien vokser seg stadig sterkere i løpet av 1970-tallet, får de tradisjonelle produsentene av mekaniske ur det stadig vanskeligere. Da de høye prisene ikke lenger kunne begrunnes med overlegen presisjon og funksjon, og ikke minst da japanske varemerker tok store markedsandeler, var det mange sveitsiske kvalitetsprodusenter som måtte legge ned virksomheten.

 

Paradoksalt nok var det faktisk en kvartsklokke i plast som trolig reddet den sveitsiske klokkeindustrien. Da Swatch lanserte sin første klokke i 1983, var konseptet enkelt. Navnet er utledet fra "Second Watch" og var ment å skulle være et lekent, fargerikt alternativ til den finere klokken.

 

Mange trodde nok at mekaniske klokker var en saga blott, men etterspørselen tok seg sakte, men sikkert opp igjen, og nå konkurrerte disse produsentene ikke med «tool watches», men med prestisje og håndverk. Fokuset landet på det utrolige arbeidet som legges ned for å ferdigstille et urverk, og på å fortelle historien om hvordan en fjær og en motstand helt mekanisk kan gi en presisjon på 99,9 % (+/- 10 sek per dag).

 

Parallelt med premiumsegmentets fokus på håndverk, prestisje og historikk vokste enda en ny kategori klokker frem: Moteklokkene. De var en naturlig forlengelse av mange klesbedrifters varemerkebygging og fokuserte på klokken som tilbehør og stilfull detalj til en forholdsvis overkommelig pris. Denne delen av klokkebransjen har hatt en eksplosjonsartet vekst, der nye aktører dukker opp som paddehatter – alle med en drøm om å oppnå den neste Daniel Wellington-suksessen.

 

Hvilken vei er da den rette å gå? Bør vi kjøpe en eksklusiv klokke til titusentalls kroner, som med riktig service har potensial til å føres videre til neste generasjon, eller velge et prisgunstig alternativ og dermed kanskje ha råd til å skaffe oss flere klokker å velge mellom etter humøret og dagsformen? Det er selvsagt opp til den enkelte, men for meg er det få ting som slår sjarmen, historikken og håndverket bak et mekanisk ur av høy kvalitet.

Tekst: Andreas Weinås
Foto: Evelina Svantesson