Besøk hos Barbour i Newcastle, England

En reise for å fordype samarbeidet mellom leverandør og forhandler, men først og fremst for å gi oss et dypere innblikk av den ikoniske produsenten av oljefrakker som helt siden slutten av 1800-tallet har hatt sin virksomhet på den forblåste engelske kysten ved Nordsjøen. Vi var mildt sagt ivrige og fulle av forventninger.

På flyplassen startet reisen med beskjed om tåke over London. Etter en forsinkelse på en times tid da vi endelig kunne lette fra flyplassen fløy vi etterhvert inn over storbyens kjente utsikt fra luften. Været, som fortsatt var noe disig, så vi gjennom vinduet på flyet Themsens slingrende bånd ovenfra gjennom byens geografi,  London Eye og store deler av City fra sin beste side. På Heathrow stod det deretter klart at tåken hadde dratt seg nordover og nå istedenfor blant annet lå over Newcastle. Ikke helt uventet at et land med denne værtypen har vært opprinnelsen til oljefrakken.

Efter en reisedag som ble 5 timer lengre enn planlagt, landet vi til slutt i Newcastle Upon Tyne og en taxi førte oss den siste biten til vårt hotell. Når vi hadde sjekket inn tok vi en kort tur til en pub i nærheten for å få litt mat i magen før natten og morgendagen. På plass i Newcastle, tar vi for sakens skyld en Newcastle Brown Ale. Like god der som hjemme.

Mange tanker gikk gjennom hodet den natten. Hva venter oss? Vi kommer til å få treffe viktige personer bak et av verdens kanskje mest velkjente og historiske ytterplagg, se hele produksjonen og også få møte globalt PR-ansvarlige og designteamet som formgir plaggene. For en som er interessert i klær er dette stort. Kommer de til og synes at vi høres ut som tre bortkomne utgaver av kokken i The Muppet.show? Skal man ha på seg tweed-dressen eller den mørkeblå dressen? Slips eller ikke? Spørsmålene og i-landsproblemene hoper seg opp.



Onsdag morgen og taxireise med en pratsom engelskmann som, akkurat som oss, ikke er helt sikker på hvor Barbours på fabrikksområdet vi skal. Vel på plass kommer vi inn i en liten uanselig resepsjon og skriver oss inn i besøksloggen. Blikket vandrer rundt og stopper opp ved en glassmonter med en gammel Triumphmotorsykkel og en Barbourjakke fra den mc-inspirerte International-serien. Nå er vi virkelig her. Det er her det skjer.

Like etterpå blir vi ønsket velkommen av Barbours globale PR og sponsorship manager Sue Newton. Vi vises inn gjennom smale korridorer, med vegger prydet av store bilder fra Barbours gamle reklamearkiv, og til helt ferske kolleksjonsbilder fra dagens sesonger. Til slutt lander vi i bedriftens store showroom for en rask kopp te.



Et showroom, delt opp i seksjoner som gir god oversikt og sentrale deler av Barbours forskjellige kolleksjoner. Dobbelknepte tweed-dressjakker designet av Patrick Grant fra samarbeidet med Norton & Sons, sammen med korte vadejakker og fiskevesker fra Barbours outdoor-kolleksjon. En interessant iakttagelse er at ingen av International-jakkene finns å se. Det skal senere få sin forklaring i at man helt enkelt har valgt å skille ut denne i en helt frittstående Barbour-linje. Dette da den mc-inspirerte følelsen og attityden skiller seg markant fra de klassiske modellene.

Når vi til slutt står i en liten ubetydelig, anonym korridor, bak en diskret dør med frostet glassrute, informerer Sue oss om at vi nå befinner oss rett utenfor hjertet i Barbours virksomhet; Produksjonshallen der alle sømmerskene sitter, og der de fleste av Barbours klassiske modeller sys. Hun spør kort: ”-Are you ready?..”

Det er helt stille i den svakt opplyste korridoren.

Sue åpner deretter resolutt døren på vidt gap. Vi går inn og blir omgitt av et inferno av energi og intensiv produksjon. Symaskiner rasler metodisk. Plagg tas ned og henges opp på monteringslinjens kroker. Detaljer legges til på delvis ferdigsydde plagg. Rader av sømmersker jobber raskt og metodisk med en utrolig presisjon. En radio spiller Simon and Garfunkel, på en volum som knapt overdøver alle lyder.



En Barbourjakke kan bestå av så menge som 160 deler som settes sammen via trettiseks arbeidsmoment, som med år av samlet erfaring blir gjennomført av i prinsipp like mange forskjellige personer.

Når vi går inn i produksjonshallen synes jeg at intensiteten og energien fra absolutt alle av disse momentene stråler rett ut og slår imot oss som en vegg. Alt på en gang. Det er en forvirrende og overmektig opplevelse.



Vi går gjennom lokalet for å komme til starten på produksjonlinjene og bordene der alle stoff-stykker skjæres ut. På veien passerer vi hyller der det ligger ruller og store mengder rutete for i forskjellige mønster, grovhet og kvaliteter. Sylskarpe elektiske skjæremaskiner glis over fler lag tykke bunter av stoff der øverste laget er dekket av et mønster med plagg-delenes silhuetter.

Middelalderen blant sømmerskene i produksjonen er ca 47 år, alle er kvinner med unntak av en mann i trettiårsalderen. Når effekten fra første bølgen av inntrykk har roet seg litt kan vi konstatere at følelsen skiller seg sterkt fra andre besøk med for eksempel datoriserte veverier som andre av våre leverandører benytter seg av. Samtidig så sliter man med utfordringer som ligner hverandres. Selv her er yrket som sømmerske ikke lenger like attraktivt som det var en gang i tiden, noe som forklarer den noe høye middelalderen. Det er vanskelig å finne dyktig personal også her i hjertet av og i området rundt verdens mest kjente produsent av oljefrakker med aner langt tilbake i tiden.



Med en ambisjon å håndtere bristen på kompetanse har man startet The Barbour Academy. En slags yrkesskole som tilhører bedriften der studenter i løpet av et kurs på 10 uker lærer seg grunnleggende maskinsøm og teori.  Når kurset nærmer seg slutten tilbys alle deltagere et arbeidsintervju på Barbour, men ingen garanteres en jobb, med mindre man innfrir forventningene bedriften har. Denne virksomheten har bare pågått i et år og det er foreløpig vanskelig å spå den langsiktige effekten.

Fem ”monteringslines” er hele tiden i drift parallelt. Det råder ingen brist i etterspørsel på produktene og man syr så fort man kan. Knappestolper festes til bryststykker. Foret sys på plass. Lommer sys på. Armer fores og festes. Krager delmonteres og appliseres. Etter å en gang i tiden ha montert bildeler på Volvo, kan jeg ikke unngå å finne mange likheter i arbeidsopplegget.



Hver stasjon har en viss kvalitetskontroll av alle tidligere utførte moment, hvorpå plagget på denne måten kvalitetskontrolleres mange ganger gjennom produksjonsprosessen. Det hele avsluttes med en spesifikk og omfattende kvalitetsgjennomgang, hvorpå den ferdige oljefrakken forses med en unik strekkode og leses inn i et dataregister. En identitet som kommer til å følge jakken gjennom hele dens livslengde. Fabrikken produserer ca 110- til 120 000 plagg i året, basert på omtrent 50 forskjellige designlinjer.

En duft av den karakteristiske oljeimpregneringen henger i hele lokalet. Det er allikevel ikke i nærheten av den som møter oss i neste del av virksomheten. Den lille kundeserviceavdelingen og reparasjonsverkstedet som ligger i anknytning til produksjonshallen. Når vi går gjennom enda en liten dør til serviceavdelingen, fylles nese og lunger av en duft som nesten ikke kan beskrives, en duft av blanding av gammelt militært lager, fiskebu, jakthytte krydret med lukten av olje, metall og et urgammelt stofflager.



En flyktig tanke passerer, om et fiktivt samarbeide mellom Barbour og Comme des Garcons, der Rei Kawakubo da skulle gjenskape duften fra reparasjonsverkstedet i en av sine avant-garde parfymer.

Det er hit oljefrakker fra hele verden sendes for å restaureres, repareres og for service. Alt ut fra plaggets eiers spesifikke ønskemål. Vi ser jakker i alle tenkbare utseender, modeller, årganger og tilstand. I visse tilfeller skal bare en knapp sys fast og plagget vokses om. En annen frakk ser ut som om den nesten faller fra hverandre, men eieren ønsker bare å bytte ut den ødelagte glidelåsen.



Jane, som guider oss i det lille rommet, forteller om eiere av oljefrakker som har satt navn på plagget og sender dem inn sammen med en toalettmappa med en boks Guinness til de som skal ta hånd om og renovere jakken. Plagget for nesten en egen sjel. Blant saker som er funnet i lommene på jakker som skal til service kan i tillegg til kjærlighetsbrev og penger, nevnes nøkler til S:t James Palasset, sauehaler, ammunisjon og en liten glassflaske med apeblod.



De varme bordene der jakkene gis, en ofte behøvd, ny voks er en spesiell konstruksjon som i stor grad underletter jobben. Barbours voks kan og skal ikke strykes ut på et avkjølt plagg. Da går impregneringen ikke inn i veven, men legger seg utenpå med et dårlig resultat som følge av dette.

Vi følger opp dette med en separat enklere guide om hvordan du best gjør dersom du selv skal vokse om din Barbourjacka.



Vi går nå sakte fra fabrikklokalet, tilbake mot bygningen der vi møttes samme morgen. Småpraten med Sue kom til å handle om Barbour som bedrift og forholdet til andre engelske produsenter av oljefrakker på markedet. Hva er Barbours filosofi i konkurransen og forbindelsen med engelsk håndverkstradisjon? ”-Barbour er fortsatt en familiebedrift. Nå i femte generasjon” innleder Sue.

Margaret og Helen Barbour er fortsatt en viktig og aktiv del i bedriftens ledelse, få avgjørelser tas uten at de er innblandet. Samtidig så har Margaret en nær relasjon til hele bedriften, både sømmersker som ledelsen. En dame som den ene stunden avgjør globale markedssatsninger og som i neste spør sømmersken i fabrikken hvordan det står til med familien.

Følelsen i produksjonen, markedsføringen og varemerket preges mye av dette. Barbour har valgt å se seg som en premiumprodusent, men familiebedriftens bevissthet og omtanke. Man legger stor vekt på den historiske arven og bedriftens røtter. Barbour startet som en produsent av arbeids- og bruksplagg med god slitestyrke. I løpet av årene har dette naturligvis ført våre klær til nye målgrupper og brukere, der motefaktoren i dag er stor. Samtidig som det faktum at Barbour fortsatt er det klare valget som bruksplagg blant fiskere, jegere, landbrukere og andre grupper som behøver ytterplagg med god slitestyrke og som tåler vær og vind.

Da vi kommer tilbake til showrommet der turen startet er tiden kommet for å få treffe en del av kjernen i Barbours virksomhet: Designteamet som utformer og tegner mesteparten av plaggene som bedriften produserer. Designsjefen Gary Janes er en livlig, sympatisk og karismatisk personlighet, som sammen med sin kollega Elizabeth Okaroh først gir oss en kort muntlig gjennomgang av Barbours forskjellige kolleksjonslinjer, der dere blant annet kan finne Heritage, International og Dept. (B) i Care of Carls sortiment.



Vi får en gjennomgang av plagg fra Barbours produksjonsarkiv. Oljefrakker i diverse forskjellige modeller der produksjonsdato strekker seg tilbake til forrige århundres begynnelse. Visse hardt slitt av flere års bruk, men ofte i forbløffende godt hold. Vi ser lange kapper som har blitt brukt av kusker blandes med urmodellen for Internationaljakken.



Det blir merkbart og tydelig hvordan man på Barbour henter mye inspirasjon og detaljer fra gamla modeller når man tar fram nye plagg og kolleksjoner. Lommer, knapping og rent av slitasje på gamle krager gir nye liv til nye Barbour-plagg liv og interessante utforminger.



Under Falklandskrigen kom en høyt ranket kaptein innen fallskjermtroppen til å like sin Barbourjacka så godt at han henvendte seg direkte til bedriften for å få gjort noen tillegg og tilpasninger som var lempet for de forholdene han jobbet under. En stor innerlomme for førstehjelpsutstyr og medisinsk utstyr ble lagt til. Smålommer til verktøy til våpen, kroker for å feste utstyr i og i tillegg forsterkninger som gjorde at jakken ble mer holdbar.

Originalplagget viser i foret den håndskrevne teksten som opplyser om kapteinens blodgruppe, personalia og andre koder som var viktige i tilfelle han selv ikke skulle kunne gi ut disse.



Etter denne intensive historieleksjonen full av fakta spiste vi en enkel lunsj som var dekket til oss i den ene delen av showroomet, uten at vi hadde lagt merke til det i løpet av den spennende gjennomgangen. Vi pratet om alt fra inspirerende bokhandlere i Portugal, til designtanken bak forskjellige linjer i Barbours produksjon med innspill om den engelske håndverktradisjonen og håndlimte Macintoshfrakker.

Lunsjen ble etterfulgt av et besøk i det separate showroom som brukes for Barbours International-linje. Som vi har nevnt tidligere, en serie med plagg som i grunn og bunn bygger helt på jakkemodellen International, men som nå har blomstret ut i lignende jakkemodeller og andre plagg.



Koblingen til engelsk motorsport, Triumph og ikoner som Steve McQueen er sterk. Etter dette avrunder vi den første delen av dagen og tar farvel med fabrikken og Sue for noen timer.

Samme kveld traff vi igjen Sue og hennes kollega som er sjef over Barbour Europa, sammen med en skara andre internasjonale motejournalister. Blant disse en representant fra et svensk herrmoteblad som gjerne deler våre erfaringer med. Disse øvrige besøkere skulle få rundturen i fabrikken først under morgendagen.



Trøtte, mette og fulle av inntrykk gikk vi etter middagen sakte tilbake mot hotellet.  Barbour er og forblir en institusjon på det engelske og globale stilkartet. Etter besøket kjenner vi enda mer tydelig at varemerket absolutt er et selvfølgelig innslag i Care of Carls sortiment, og at båndet til produsenten nå er enda sterkere. Dette bedriftsbesøket gav helt klart mersmak, og diskusjonen om hvor ferden går neste gang startet allerede her, mens vi sakte vandret fram langs elven Tyne.