Når vi møter Kalle (først og fremst kjent for svenske TV-seere, og i dag aktuelle i det svenske TV-programmet "Hjälp, vi har köpt en bondgård!") på gården Kärret utenfor Sorunda i Sverige, som han og hans kone Brita Zackari kjøpte for noen år siden, ønsker han oss velkommen med verktøy i hånden. "Jeg går og bærer på disse helt uten grunn", sier han med et lurt smil og legger fra seg verktøyet i verkstedet. Vi får vite at han er veldig interessert i klærne vi har valgt ut til dagens fotografering, og at hans store interesse for klær, gjerne plagg med røtter og inspirasjon i USA og Japan, oppstod for ca 10 år. ”Jeg hadde følelsen av at jeg hadde funnet en stil jeg egentlig ikke hadde.....", rekker han å si før lydene av ender, sauer og hundebjeff avbryter han. På gården har Kalle og familien hans i teorien blitt nesten helt selvforsørgende. Hadde det ikke vært for øvrige familiemedlemmers uvilje til å spise kjøtt og poteter hver dag hadde de kunnet klare seg på det har på gården, forteller Kalle og åpner døren til hovedhuset der en varm kakkelovn, kaffe og familiens jakthund Kerstin ønsker oss velkommen. Vi setter oss ned i sofaen, i øyekroken skimter vi et utstoppet villsvinhode.

Hva gjorde du før du ble en kjent TV-profil?

– Jeg jobbet med reklame, som copywriter, på et reklamebyrå som het Great Works. Der jobbet jeg blant annet sammen med David Sundin og Kristoffer Triumf, som begge to også jobber med noe helt annet i dag. Før det jobbet jeg med å skape radioreklame sammen med min søster på produksjonsselskapet Delorean. I tillegg har jeg gjort mye annet, men det var først når jeg startet bloggen "Stark som en björn, snabb som en örn" at min tv-karriere fikk fart. Det var noen som syntes bloggen var interessant og som syntes det hadde vært moro å teste noe av dette på TV, noe som også SVT syntes var interessant. Resultatet ble "Svett och Etikett" som ble vist første gang i 2014. Etter det er det dette jeg har fortsatt med, i forskjellige varianter og temaer.

I løpet av årene har det så langt blitt syv TV-program, er det fortsatt like moro å jobbe med TV?

– Ja! Det viste seg at det var nettopp dette jeg skulle drive med. Det var ikke noe jeg hadde planlagt og jeg har vært heldig. Etter "Svett och Etikett" har jag fått gjøre mye jeg tidligere bare kunne drømme om. Snart er vi ferdige med innspillingen av tredje sesongen av "Hjälp, vi har köpt en bondgård!", og etter det vet jeg ikke helt hva som blir det neste, men vi forhandler om noe nytt så vi får se hva resultatet blir.... Jeg kan dessverre ikke prate om noe som ikke er helt klart foreløpig, men for en stund siden fikk jeg greie på at det fantes et prosjekt i Moçambique der de forsøker å redde nesehorn fra tjuvjegere. Det skulle jeg ville følge opp og kanskje skape noe ut fra det.

Hvordan var det å flytte fra byen til landet, og til en bondegård?

– Jeg er oppvokst i nærheten av gården der vi bor nå, bare en drøy mil herfra. Da jeg var yngre ville jeg hele tiden bare reise inn til byen, for der fantes det asfalt. Foreldrene mine er akademikere og kommer opprinnelig fra Stockholm, men tilhører generasjonen som fulgte "den grønne bølgen" og flyttet ut på landet. Når jeg gikk på gymnaset reiste jeg inn til Stockholm så ofte som mulig, etter hvert fikk jeg jobb, flyttet til Stockholm, festet og levde livet og gjorde alt man var interessert av i den alderen. Da jeg var 25 år fikk jeg barn og da opplevde jeg at jeg ikke var like ivrig etter å bo i byen lengre, men da var jeg jo låst med jobb og alt som hører til. Jeg er av den oppfatningen at vi mennesker ikke er skapt for å få alt servert - jeg tror vi har godt av å måtte slite og jobbe for visse ting, som for eksempel maten vi spiser. Har man dyrket den selv er det en helt annen opplevelse å spise den. Jeg opplever at man på mange måter kommer nærmere livet når man bor som vi bor i dag.

"Man kommer på mange måter nærmere livet når man bor som vi bor i dag"

Var Brita like ivrig på å flytte ut på landet som du var?

– Brita er jo også fra landsbygden, men hun har en sterkere dragningskraft til byen enn jeg har. Hun er mer ekstrovert og får energi i møter med mennesker og ved sosiale kontakter. Jeg føler meg derimot drenert av det, så jeg kommer nok til å legge meg å sove etter denne dagen sammen med dere. Når det er sagt vil jeg påpeke at hun selvsagt også ønsker å bo her, men kanskje ikke like mye som jeg gjør. Forleden dag tenkte jeg på om man kanskje bare skulle droppe alt og flytte inn til byen igjen, men jeg vet at jeg kommer til å synes det blir så utrolig kjedelig og hva gjør man da?

Kanskje det kan bli et nytt TV-program om det i så fall?

– Haha, ja nettopp. Programmet hadde kunnet hete "Isolert" eller "Fange i mitt eget hjem". Det er vel da man begynner å høre på vinylplater og kjøpe svindyre høyttalere, eller bli alkoholiker og skrive hatmeldinger på internett og lignende.

Fra et tema til et annet, hvordan skulle du selv beskrive forholdet ditt til klær?

– Da jeg var liten syntes jeg det var moro med klær. Når jeg ble litt eldre og var utvekslingsstudent i USA hadde jeg for eksempel kjole utenpå buksene den første dagen på high school - som et lite statement. Merkelig nok tok de andre elevene det helt fint. Da jeg fikk barn fikk jeg nye interesser og interessen for klær ble lagt på hylla. Jeg tror det var rundt 2010 da jeg helt ut av det blå ble interessert i klær igjen. Det føltes som om jeg fant en mote som var for personer som meg, noe jeg ikke hadde gjort tidligere. En mote for skjeggete, muskuløse menn som liker å tro at de er helter. En slags amerikansk pappamote. Jeg liker tanken på at klær skal se ut som de alltid har gjort. En eller annen gang for lenge siden har noen tatt fram den perfekte jakken, og jeg liker tanken på at den fortsatt ser ut som den alltid har gjort. Jeg er også en stor forbruker av mye annet fra amerikansk kultur, som musikk og bøker om amerikanske menn som kjemper. Klær som interesserer meg er på en måte en forlengelse av det. Jeg er jo også i og for seg en mann som kjemper, i alle fall her på gården, så jeg synes stilen min passer meg ganske bra.

"Jeg liker tanken på at klær skal se ut som de alltid har gjort."

Jeg har lest at pappaen din brant opp en av genserne dine da du var liten, og at årsaken var at det stod USA på den. Har barndommen din påvirket hvordan du kler deg?

– Jeg har jo blitt veldig Amerika-tilpasset i klesinteressen min så det er kanskje grunnen til det, haha. Nei, jeg tror det er alt for far fetched. Jeg tror faktisk mer på at klesinteressen min påvirkes av at jeg leser Cormac McCarthy og hører på Bruce Springsteen.

Har du et plagg som du er ekstra glad i?

– Det nærmeste jeg kommer er mine Carhartt-bukser. De heter B01. På Instagram får jeg spørsmål om dette minst fire-fem ganger i uka. Jeg har nettopp kastet et par bukser som jeg kjøpte for 20 år siden, men for øvrig har jeg flere stykker som er i forskjellige stadier av forfall. Det beste er når plaggene er litt slitte, men det tar jo så utrolig lang tid å slite inn plaggene. Man skal jo heller ikke tenke "nå sliper jeg inn dette". Jeg synes derimot man skal eie og bruke plaggene over lang tid. Jeg kjøpte en motorsykkeljakke fra Eastman Leather, og min plan for den jakken er at den skal holde så lenge at mine barn kan arve den og at slitasjen og patineringen er fra meg. Noe av det samme tenkte jeg da vi kjøpte denne gården -at den skal fungere som en samlingsplass for familiens kommende generasjoner. Sånn er det jo med slektsgårder, og sånn er det også noen ganger med et par jeans. Det er alltid noen som først har kjøpt jeansen og deretter båret disse fram til perfeksjon.

Kjøper du heller nytt enn vintage for å selv kunne skape slitasjen i plaggene?

– Selvsagt! Det hender så klart også at jeg kjøper vintage, men det føles på en måte som om man jukser. Jeg synes for eksempel at det er helt sprøtt at noen velger å kjøpe et par ferdig slitte jeans. De vil jo holde lengre om de er nye og hele fra starten av.

Har stilen din forandret seg etter at dere flyttet fra Stockholm?

– Ja, den har kanskje blitt mindre utstudert. Litt mer funksjon som for eksempel et par gummistøvler istedenfor et par japanske boots, og oftere hodelykt enn en stilig caps....

Du og Brita er jo aktuelle med deres eget livsstilvaremerke. Fortell oss mer om det!

– Ja, nettopp! Varemerket heter Kärret, akkurat som gården vår. Alt startet egentlig med at vi hele tiden fikk så mange spørsmål om hva vi konsumerer. Da føltes det moro og riktig å få skape noe helt eget vi kunne vise fram. Både Brita og jeg har jo en ganske planlagt stil og kler oss i det som fungerer på gården samtidig som det passer livsstilen vår. Vi kommer blant annet til å tilby tresko og også en "på landet-blazer". Se for deg elgjakt i Norrland på 1970-tallet. Blazeren har ekstremt store lommer og er veldig praktisk. Man kan nesten ha hundevalper, poteter, egg og kanskje til og med barn i lommene, alt får plass i lommene.

Om vi bortser fra TV-program og det nye varemerket, hva skjer for øvrig?

– Vi har nettopp lansert en "prepping-eske". Jeg har jo en podcast som heter I väntan på katastrofen som handler om beredskap. Mennesker i dag er jo for eksempel ganske frakoblede fra hvor mat og varme kommer fra. Det gjør at alt er veldig sårbart en en krisesituasjon. Dette ble ganske tydelig i begynnelsen av pandemien da alle panikkhandlet dopapir og det viste seg at mange handler for dagen og ikke har mat eller andre fornødenheter hjemme. Med denne esken og podcasten vil vi forsøke å sørge for at folk blir utstyrt med en slags "selv-kunnskap" og forstå at man faktisk kan ordne mye selv. Jeg koblet for eksempel bort et varmeelement her hjemme da rørleggeren ikke kunne komme før neste uke. Så vanskelig er det ikke og den selvtilliten man får når man lykkes med noe er helt fantastisk. Det ønsker jeg å formidle til mennesker - at man kan selv. I tillegg bør jo alle også ha mat hjemme for minst en uke, men det viser seg at det er mange som ikke har det. Det spiller egentlig ingen rolle hvor mye pasta jeg har hjemme, for dersom det oppstår en krise er det like ille og får store konsekvenser dersom ikke alle andre også har mat hjemme hos seg. Derfor valgte vi å ta fram denne esken med mat som sikrer at man i det minste har mat for en uke. 

Til slutt; Dersom du fikk anbefale noe til våre lesere, hva som helst, hva skulle det være?

– Da skulle jeg anbefale å trene hardt, dyrke noe og meditere.

Mediterer du ofte?

– Nei, men jeg skulle ønske jeg gjorde det!