Designikonet Nick Ashley: Om funksjonell motorsykkelstil, og om å gå sine egne veier

Nick Ashley har de siste syv årene vært creative director for Private White V.C. Han ble født i 1957 og tilbrakte de første årene av sitt liv i et gammelt militærtelt i Wales, der han bodde året rundt med mamma Laura, pappa Bernard og to eldre søsken. Det var spartanske levekår i et klima som kan sammenliknes med Skandinavias, valgt av foreldrene, som la alle sine økonomiske midler i å bygge opp sin tekstilbedrift. En start i livet som lærte Nick å gjøre det som måtte til for å lykkes. Et grunnlag for en ydmyk, men uredd og målbevisst personlighet som har gjort ham til en av moteverdenens på mange måter mest interessante og suksessrike personligheter.

Da Nick var seks år, kjøpte familien omsider et lite, gammelt og forfallent steinhus. Han forteller hvordan han satt på taket med hammer og spiker og festet alle de gamle taksteinene av skifer. Det måtte gjøres, og hele familien deltok i renoveringen.

Mamma Laura hadde under andre verdenskrig jobbet som kodeknekker og spion for engelske SOE, stasjonert i det okkuperte Frankrike der hun hjalp den franske motstandsbevegelsen. Det var noe Nick selv fikk vite helt nylig, ettersom denne informasjonen hadde vært hemmeligstemplet i 50 år. Pappa Bernard ville bli jagerflyger i engelske RAF, men ble avvist. Vervingsoffiserene så hvor skuffet han ble, og ga ham i stedet en høytstående tjeneste med elitetroppen av gurkhaer i Nepal.

Under den lange oppbyggingen av foreldrenes bedrift jobbet Nick tett på moren og hennes to assistenter i designteamet, der han ble inspirert og i løpet av mange år lærte seg det grunnleggende i designfaget.

MOTTAKELSE I FUNKSJONELL STIL

Da jeg ankommer Heathrow står Nick og fotografen Jamie Ferguson og venter på meg i ankomsthallen. Nick er kledd i grove kakibukser fra Incotex; brune, grove, håndsydde lærstøvler og en fantastisk olivengrønn parkas av Private White V.C.s Ventile-stoff, med en smakfullt vakker ripstop-rute innvevd. Et gulsvart skjerf i halsen og en sixpence av olivengrønt høyteknologisk funksjonsmateriale på hodet. Kraftige briller med glass i en svak lillatone fra Cutler & Gross som en siste lille detalj for å fremheve personligheten og utstrålingen. Hele antrekket oser av stil med attityde og praktisk funksjonalitet til minste detalj. En kombinasjon som kjennetegner Nick Ashleys syn på stil og mote. I Japan har han den uoffisielle tittelen «Mr. Techno Retro». Det er en henvisning til tolkningen av tidløse plagg som foredles i versjoner av materialer med høy ytelse og funksjonell design, mer om dette senere i intervjuet. «Japan elsker meg, og jeg elsker Japan», konstaterer Nick med et varmt smil.



Vi går ut til VW-bussen hans på korttidsparkeringen. Det bør sies med det samme at Nick er det som best kan beskrives som en rendyrket «petrolhead». Alt som har med motorer å gjøre, fascinerer ham og har gjort det hele livet. Den store lidenskapen er motorsykler av alle tenkelige slag. «På gården vår i Wales har jeg krossyklene mine. Mange nyere japanske maskiner med kraftig motor, som jeg kjører over de vidstrakte walisiske lyngheiene. I New Forest har jeg de morsommere syklene mine», oppsummerer han muntert da vi planlegger møtet.

Tidlig på åttitallet fikk han en gammel Rolex Daytona, med svarte underskiver. Vi klokkeinteresserte kjenner den idag som en «Paul Newman». «Den viste ’Rolex-tid’», konstaterer Nick, hvilket betydde at den gikk litt for fort, slik mekaniske klokker gjør sammenliknet med kvartsurenes mer nøyaktige tidsangivelse. «Den lå bare og støvet ned i sokkeskuffen, så jeg byttet den mot en motorsykkel», gapskratter Nick, som er fullstendig klar over hva klokken er verdt i dag (fra ca. 300 000 kroner til flere millioner, reds. anm.). «Jeg angrer likevel ikke på byttet. Motorsykkelen hadde en høyere verdi for meg på den tiden.»


Nick har kjørt alt fra Rally Dakar til Baja 1000, det sistnevnte er et 130 mil langt terrengløp gjennom den meksikanske ørkenen. Han er en evigung sjel som nærmest bobler over av en konstant påtagelig livsglede. Den rungende latteren ligger aldri langt unna, og det blir mange anledninger til å høre den på veien mot Hampshire, der han har den engelske herregården sin. Den andre ligger i Wales.


Store motorveier smalner sakte av og går over i mer svingete landeveier desto lenger sør i landet vi kommer. Skogene tetner til, og går iblant over i åpne lyngheier og små innsjøer ved gamle, store steinbygninger som minner mest om slott. Vi kjører til slutt over en bred ferist som utgjør den tydelige grensen mellom omverdenen og det store skogsområdet som i nærmere 1000 år har vært kongelig jaktmark, og som i dag er en stor nasjonalpark som omfatter Nicks herregård. Et område der hester, sauer, esler og hundrevis av fasaner vandrer fritt rundt både i skogen og på veiene.

EN BROKET SKOLEGANG

Nick har sin formelle designutdannelse fra det prestisjetunge Central Saint Martins College i London. «Jeg hadde en svært broket skolegang de første årene», ler Nick «og av forskjellige årsaker var jeg innom sikkert et titalls forskjellige skoler med høyst varierende resultater. Så karakterene mine fra grunnskolen var ærlig talt ikke mye å skryte av», konstaterer han med et lurt, bredt smil som er veldig vanlig hos Nick Ashley når man begynner å bli litt kjent med ham.

«Da tiden var inne for å søke meg inn på college for å få en formell designutdannelse, krevdes både konkrete prestasjoner og akademiske resultater for å komme inn. Alt avhang til syvende og sist også av resultatet av et individuelt intervju før man eventuelt fikk plass på skolen. Jeg hadde en mappe som jeg selv hadde designet, og som ble sydd opp i mors fabrikker, så den var svært godt laget. Den gikk hjem hos opptakskomiteen. Da vi deretter på slutten av det vellykkede intervjuet, og dette var midt på syttitallet, begynte å snakke om akademiske resultater, erklærte jeg at jeg dessverre ikke hadde de (ikke eksisterende) karakterene med meg, men at jeg godt kunne sette meg på motorsykkelen og kjøre tilbake til Wales og hente dem og komme tilbake neste morgen. Intervjueren tittet ut. Det pøsregnet på ekte engelsk vis, og han ristet bare på hodet og sa at det sikkert ikke var nødvendig. Så jeg kom inn!»



I studietiden arbeidet Nick ekstra hos Savile Row-skredderen Tommy Nutter, med kunder som Mick Jagger og Elton John, for bare å nevne et par. «Jeg er et rendyrket a-menneske», erklærer Nick. «Ettersom virksomheten på Saint Martins College ofte ikke kom i gang før etter lunsj, arbeidet jeg ekstra hos Nutter på formiddagene og skaffet meg verdifull erfaring. En dag skulle jeg levere tilbake en hvit dressjakke til en kunde i det sentrale London, etter at vi hadde reparert et brennemerke etter en sigarett. Rett etter at jeg hadde ringt på ytterdøren med jakken i hånden, åpnet plutselig Ringo Starr døren og takket pent på bred Liverpool-dialekt.»

Vi kjører omsider inn på et gårdstun helt innerst i en liten skogsvei, der et flere hundre år gammelt toetasjes hus av stein og leire fra de omkringliggende skogene ligger plassert med omhu. Idet vi stiger ut av bilen, blir vi ønsket velkommen av familiens tre hunder, Finley, Badger og Bumbles.

DRONNINGENS UNDERTØY

Nick var i mange år sterkt involvert i familiebedriftens designprosesser. Han forteller at det egentlig ikke var før tjue år etter at bedriften ble grunnlagt, at de store gevinstene begynte å rulle inn i virksomheten. De var mange som hadde synspunkter på hva som skulle produseres.

Ved en anledning ville Nick, som på den tiden var 20 år gammel, og broren hans, føye en kolleksjon av veldesignet dameundertøy til tilbudet i Laura Ashley. Nick designet og satte sammen en prøvekolleksjon av plagg, som han deretter presenterte for en ledergruppe i konsernet. Gruppen besto av grånende herrer med økonomisk makt, uten større innsikt i design eller mote.

De flirte og hånlo seg imellom av bildene av lettkledde modeller som bar det luksuriøse undertøyet, og mente at det var for våget for varemerket. Tanken fra designteamets og Nicks side var at klærne skulle være hemmeligheten og den eksklusive avsluttende detaljen under plaggene, som bare kvinnen som bar de ettertraktede plaggene fra varemerket, kjente til. Arbeidsnavnet på undertøyet var «Lauras Secret».

Konseptet ble avvist av ledergruppen for varemerket Laura Ashley, og Nicks design og undertøy skiltes i stedet ut til et helt eget varemerke. Bedriftsledelsen ville imidlertid tone ned det svært vågede og sensuelle som undertøyets design angivelig skulle utstråle. Den pripne ledergruppen bestemte at varemerket i stedet for «Laura» skulle døpes etter en av de mest kyske kvinner de kunne tenke seg: dronning Victoria. Nick ler rått og høylytt, og konstaterer at den noe bisarre koblingen og kombinasjonen i prinsippet bare gjorde det hele enda bedre. «It made it even more naughty!»

UTFORDRINGEN SOM KREATIV LEDER

«Også som Creative Director har man som regel en person høyere opp i virksomheten å stå til rette for. Det kan være personer som, ofte uten direkte å ha noen dypere kunnskap om god design eller forbrukeratferd, trekker slutninger om hvorvidt det du designer, kommer til å fungere på markedet og blant kundene eller ikke. Ofte er det basert på personlig smak og behag, og kanskje på et geografisk område som bare utgjør en svært liten del av varemerkets totale marked. 


Det setter den kreative drivkraften på prøve, og viljen til å slåss for det man tror på, er begrenset. Alt er selvsagt en avveining mellom hva som selger godt og gir bedriften gevinst, og hva som gjør tilbudet interessant for de mer kresne kundene, som kanskje får større betydning for varemerkets utbredelse i de rette kretsene i markedet. Til syvende og sist må det imidlertid finnes en tiltro til designeren og dennes dømmekraft, også i et forretningsmessig perspektiv», avslutter Nick Ashley.

ET TROVERDIG VAREMERKE

Et troverdig, genuint varemerke er i Nick Ashleys øyne som kundene. Det lever det samme livet som det representerer med sin estetikk og stil, som de kundene som kjøper det. Det finnes en mengde varemerker der ute som bygger opp glamorøse fasader og inntrykk av en luksuriøs livsstil og produksjonskvalitet på høyest mulige nivå. Senere representerer bedriften selv noe ganske annet og lager klær med tvilsom kvalitet i produksjon, materialer og sømmer.

Dette har vært en av de store fordelene med Private White V.C. De utvikler og produserer sine egne stoffer, de syr plaggene sine for hånd i Manchester og har kunnskapsrike medarbeidere som brenner for håndverket sitt. Plaggene er innrettet mot velkledde menn som setter pris på plagg med høy kvalitet på design og materialer, og som forstår både den pengemessige og den stilmessige verdien.

-Hva mener du kjennetegner et veldesignet plagg?
«Når det gjelder stil og mote, har mange av arbeidsgiverne mine ansett det som et mål på suksess at du får deg et ligg når du har plagget på deg», ler Nick. «Spøk til side. Plagget skal gjøre deg fin og selvsikker, og det skal fungere akkurat slik det er tenkt, rent praktisk. Det skal eldes med verdighet og bli finere med årene.»

Nick Ashley ble av Ralph Lauren selv en gang tilbudt stillingen som creative director for linjen RRL. En designmessig spennende linje som bygger på klassiske plagg av modeller med 


lang historie, som skal tåle hard bruk og påkjenninger, samtidig som de er veldesignede og stilige. Grove selvedge-jeans, robuste skinnjakker av god materialtykkelse. Han takket nei, ettersom de ikke ble enige om produksjonsland, fabrikker og kontroll med produksjonen av de plaggene han skulle ha designet i sin rolle.

EN MANN SOM HAR ARBEIDET SEG OPP

Med en oppvekst i en velsituert familie der faren en gang sto på listen over de 500 rikeste personene i Storbritannia, er det lett å tro at Nick Ashleys tilværelse i dag i stor grad er tuftet på arvede midler. Dette er imidlertid svært langt fra sannheten. «Faren min var alltid svært klar på at vi barn aldri skulle komme til å arve noen penger, men at han derimot skulle lære oss å tjene våre egne», konstaterer Nick mens vi sitter og prater foran peisen i det gamle huset. «Da moren min døde, giftet han seg etter hvert på nytt, og den portugisiske hustruen arvet alt han etterlot seg.

Jo visst hadde jeg en svært privilegert oppvekst med mange erfaringer som er få mennesker forunt», fastslår Ashley. «Faren min hadde alltid en uendelig interesse for alt som hadde med luftfart å gjøre, ettersom han jo en gang egentlig ville bli pilot. Han var selv i sine glansdager en av de private pilotene med flest timer i luften i hele England. Han hadde private tomotors helikoptre som vi landet med på hans private yachter i Saint Tropez.

Jeg har selv helikoptersertifikat og har flydd enormt mye. En kveld på åttitallet lå vi utenfor New York. Navigatøren i det private helikopteret vårt var veteran fra Vietnamkrigen. Med ham som andrepilot ga jeg meg en natt ut på en flytur der jeg selv satt ved spakene på helikopteret mellom skyskraperne på Manhattan. En fantastisk opplevelse og et uforglemmelig minne.»


Nick fortsetter: «Jeg har imidlertid alltid fulgt og stolt på min egen stil. Designmessig er jeg mest stolt over å ha bidratt til en veldig MC-relatert stil i moteverdenen. Jeg grunnla mitt eget varemerke under eget navn i 1992, der jeg i prinsippet designet klærne for meg selv og mine egne behov. Som alltid fartet jeg rundt i London på motorsykkel. Jeg trengte klær som hadde en beskyttende funksjon, samtidig som jeg ikke ville se ut som en MC-nerd når jeg kom frem, så jeg lagde noe som kom til å bli kalt Techno Retro. Det var i prinsippet gamle, kule og klassiske MC-klær, men laget i nye tekniske stoffkvaliteter med høy ytelse.»

Det viste seg at ytterst få personer i London forsto seg på denne stilretningen. «Heldigvis kom Rei Kawakubo fra Comme des Garçons også over klærne mine, og forsto nøyaktig hva de handlet om. Hun lanserte meg på det japanske markedet, der jeg med tiden kom til å åpne ti butikker. Det var gjennom dem jeg la grunnlaget for og tjente min egen formue. I ettertid har mange andre varemerker plukket opp det MC-inspirerte som en ren motesak, mens min egen innfallsvinkel bygde på genuin erfaring med behovet for ekte funksjon da jeg den gangen, tidlig på nittitallet, selv hadde kjørt motorsykkel i tjue år.»

MOTORSYKLER I SJELEN

Vi går lange turer over vidstrakte lyngheier og gjennom urgamle eikeskoger på leirete, steinete, tusen år gamle ferdselsårer, overrislet av små, krystallklare bekker, mens vi snakker. Nick bruker ofte sin Harley Davidsson fra 1930 når han reiser rundt i landet. Han forteller at foreldrene hans, den gangen de var lutfattige og nyforelskede, kjørte på bryllupsreise fra Wales til den franske rivieraen på en gammel militærmotorsykkel fra andre verdenskrig.



Motorsykler og militær inspirasjon har gjennomsyret både Nicks formspråk og hans personlighet gjennom hele livet. Klærne han har designet for Private White V.C., bærer i stor grad meget sterkt preg av å være påvirket av gamle militære funksjonsplagg. I mange tilfeller er de langt på vei en ny versjon av originalen, der snitt, passform og materialkonstruksjon er oppdatert for å passe et mer urbant og moderne miljø. 

«En designer er egentlig bare en slags redaktør som tolker samtiden og kobler sammen den, det som skjer og de menneskene som lever på den tiden, med de plaggene han designer», fastslår Nick i en av samtalene våre.


Han fortsetter: «Som motorsyklist er min absolutt største prestasjon at jeg i år 2000 gjennomførte Rally Dakar gjennom den afrikanske ørkenen og kom på andreplass i min klasse. Det tok meg over tjueto år å nå det nivået, og den medaljen kommer til å følge med meg i graven. Den representerer alt jeg står for som person, mitt fokus, min drivkraft og min hengivenhet. Den kostet meg nesten også ekteskapet.

En annen medalje og prestasjon som ligger mitt hjerte svært nær, er tredjeplassen i min klasse i det meksikanske ørkenrallyet Baja 1000 i fjor. Jeg trodde knapt at jeg noensinne skulle prøve meg på dette rallyet som sekstiåring, og langt mindre på motorsykkel. Jeg dannet imidlertid et team med svogeren min, som også var kartleseren min fra Rally Dakar, Ben. Sammen lyktes vi med å gjøre færre feil enn de fleste andre deltakerne. Vi var ikke raskere, men vi dummet oss bare ikke ut i det hele tatt. I ørkenen avhenger alt av erfaring og planlegging. Hvis du tabber deg ut, er du helt alene og går ikke sjelden en sannsynlig død i møte.»



Mens solen langsomt går ned i en eksplosjon av farger over det sørengelske heilandskapet, spør jeg:

-Etter at du i mange år har arbeidet i ledende designstillinger i selskaper som Dunhill, Kenzo, Tod’s og nå Private White V.C., hvilke eventuelle fremtidige mål har du i karrieren din?
«Jeg har vært en som har oppfylt mange kunders ønskemål i en årrekke. Det er og har vært en spennende reise. Det ville antakelig vært morsomt en gang å være min egen kunde. Å selv fullt ut få fatte alle kreative beslutninger, basert på hva jeg selv tror og føler for både produktene jeg designer, og for målgruppen jeg forestiller meg skal kjøpe og bruke dem.»


Når solen har gått helt ned, blir det raskt svært mørkt i Hampshire, men varmen sitter igjen så vel etter en dag med skyfri himmel som etter mye og hjertelig latter. Nick Ashley er en sann gentleman og en i sjelen uforbederlig, evig ung tenåring med en smittende livsglede og personlighet. Når jeg kommer i sekstiårsalderen vil jeg være som ham, tenker jeg, mens hunden Badger bjeffer på avstand der vi går over den engelske lyngheien, og silhuetten av en frittgående hest sakte forsvinner i den siste stripen av lys ved horisonten.