Biler på det store lerret: Ferrari F355 GTS i GoldenEye

En ikonisk biljakt, en actionfylt Bond-scene og en Ferrari som satte et uforglemmelig avtrykk. Bli med på en nostalgisk reise tilbake til 1995, da GoldenEye ga oss en av filmhistoriens mest minneverdige biljakter.

Tekst: Johannes Nilsson
Foto: Alamy

Publisert 17-12-2024

En Bond-film uten biljakt er som kjærlighet uten kyss – det blir liksom ikke riktig når noe så grunnleggende mangler. Den Bond-biljakten som har brent seg fast på minnet siden barndommen, er fra en av åpningsscenene i GoldenEye fra 1995.

Mr. Bond er ute og luftet sin trofaste Aston Martin DB5 langs de teknisk krevende veiene over Monaco, når en rød, kilformet Ferrari plutselig dukker opp i hans speil. Bak rattet sitter den voldsomme jagerflypiloten og leiemorderen Xenia Onatopp. Man kan mene hva man vil om etternavnet, men kjøre bil, det kan hun. Ferden går i full fart gjennom fjellene, og Bond klarer på mirakuløst vis å holde jevn fart med sin over 30 år gamle Aston. Imponerende, for Ferrari F355 var en av de raskeste bilene som bar den stegrende hesten fra Maranello.

Ferrari 355 F1 GTS. Foto: Alamy

Da den ble lansert i mai 1994, hadde den hele 60 hestekrefter mer enn forgjengeren 348 GTB. Dette takket være blant annet fem ventiler per sylinder, større sylindervolum og motorkomponenter laget i lettvektsmaterialer som titan. Dette var grunnleggeren Enzo Ferraris «påleggskalv» Luca di Montezemolos første bil som administrerende direktør for Ferrari, og et av de største fremskrittene siden starten av personbilproduksjonen i 1947. Tidligere hadde alt fokus vært rettet mot racingteamet Scuderia Ferrari, som opprinnelig konkurrerte med Alfa Romeo.

I dag har bilen blitt en av de mest ettertraktede og elskede Ferrari-modellene, mye takket være det unike motorlyden og de vakre linjene signert Carrozzeria Pininfarina.

Aston Martin DB5 i GoldenEye.

Det kan tillegges at Mr. Bonds Aston Martin DB5 i GoldenEye ikke var utstyrt med verken maskingevær, kniver på hjulnavene eller katapultstol. Det som derimot fantes, var en champagnekjøler for hans Bollinger, og sist men ikke minst, den på 90-tallet mest uunnværlige kommunikasjonsprylen: faksimilen.