Den store jeansguiden

Bruken av jeans i tidens løp
Jeans, eller denim som selve stoffet kalles, har sitt opphav i den franske byen Nimes, der utenlandske handelsmenn tidlig på 1800-tallet kom over stoffet og ble mektig imponert over dets egenskaper. Det slitesterke stoffet fikk straks navnet serge de Nimes (silke fra Nimes), et stoff som i årenes løp ble utviklet til det denimstoffet vi kjenner i dag. Opprinnelsen til navnet jeans er man imidlertid ikke fullt så sikre på; men de fleste tror at det stammer fra en bomullsbukse som ble brukt av sjømenn fra Genova, som var veldig lik et par jeans. Disse sjømennene ble kalt "genes" på grunn av hjembyen, og derav tror man navnet jeans med tiden har utviklet seg. For å skjelne mellom de to begrepene jeans og denim kan vi si at det første viser til plagget og det andre til materialet.

Når vi snakker om jeans og denim er det vanskelig å komme utenom Levi Strauss, ettersom han på mange måter var jeanspioneren med stor p. Strauss’ navn er blitt synonymt med denim, da han tok i bruk materialet i bukser beregnet for hardt arbeidende gullgravere. Fra begynnelsen av var imidlertid ikke buksene laget av denim, men av hamp, noe som var svært ubehagelig. Etter en stund oppdaget Strauss stoffkvaliteten denim og begynte å bruke den i buksene sine, som ble viden kjent for den forbedrede komforten og slitestyrken.

Det har skjedd mye siden Levis første 501-bukse i 1890 (som nettopp lykkesøkende gullgravere var målgruppen for). Frem til andre verdenskrig ble jeans brukt nesten utelukkende i den amerikanske «ville vesten», der plagget ble romantisert og identifisert med cowboyene, som ble sett på som et symbol for en sterk og selvstendig amerikaner og samtidig et symbol for arbeiderklassen.

Bakgrunnen for at jeansen som plagg begynte å tas i bruk andre steder enn ved cowboyenes leirbål, finner vi blant annet i det faktum at amerikanske veteraner fra andre verdenskrig ofte bar jeans i sivile sammenhenger og dermed gjorde at plagget ble sett på som et plagg for uformelle anledninger. Nettopp andre verdenskrig var også en grunn til at jeansen spredte seg utenfor USAs grenser, ettersom flere soldater som var stasjonert rundt om i Europa og Japan, bar jeans i det sivile som et symbol på hjemlandet. I 1953 bar Marlon Brando jeans i filmen «Vill ungdom», og to år senere bar også James Dean jeans i «Rotløs ungdom». Takket være disse to filmene ble jeansen et symbol for ungdomsopprøret. Både Brando og Dean bar jeans også utenfor filmlerretet, noe som ytterligere påvirket plaggets popularitet. Begge skuespillerne representerte hjemvendte soldater som gikk imot gjeldende normer. I stedet for å skaffe seg hus og stifte familie som den gjennomsnittlige amerikaneren, kjørte de i sine opprørske roller rundt på motorsykler. Etter en stund ble jeans faktisk til og med forbudt på skoler over hele USA, noe som bare forsterket ytterligere den opprørske symbolikken.

På 1960-tallet begynte også den amerikanske middelklassen å gå med jeans i sympati med arbeiderklassen, som var mest utsatt for rasediskriminering og innkalling til militæret. Det faktum at jeansen har forenet samfunnsklasser, er en viktig grunn til at plagget har overlevd i over hundre år. I tillegg har alle råd til å kjøpe dem, de er av høy kvalitet og ser bra ut enten de er nye eller velbrukte.

I løpet av 1970-tallet ble jeansen for alvor etablert som et innslag i mote og trender. Slutten av 1980-tallet og begynnelsen på 1990-tallet var tiden da virkelige «designer-jeans» begynte å produseres, og de fikk til og med plass på catwalken.

Konstruksjon
Ofte kan kvaliteten på jeansen måles ut fra to forskjellige egenskaper, konstruksjon og materiale. Jeans er generelt svært likt konstruert, ettersom de som regel består av 21 deler og sammenføyes gjennom cirka 36 sømoperasjoner.

I takt med at produksjonsprosessen er blitt effektivisert og syutstyret er blitt mer avansert, er det likevel vanskelig å skjelne mellom jeans av høy eller mindre høy kvalitet. Som regel er det først etter et antall vasker at forskjellen blir synlig.

Det finnes likevel mange forskjellige kriterier som kan analyseres for å avgjøre hvorvidt vi har å gjøre med et par jeans av høy kvalitet eller ikke. En av de enklere tilnærmingene er å se etter hvor mange steder jeansen er forsterket; for eksempel kan beltehemper, baklommer og gylf være forsterket med en kortere søm med høyere stingtetthet (28 til 42 sting per tomme).

Denne typen søm brukes på steder som ofte utsettes for en større belastning, og øker buksens levetid. Felles for alle jeans av høy kvalitet er at de er forsterket på denne måten, eller har nagler øverst på baklommene. Det finnes imidlertid enkelte varemerker som unngår å bruke nagler på baklommene, fordi det kan slite på diverse sitteoverflater, for eksempel saler eller for mange mer relevant, bilseter. Levi’s brukte allerede i 1873 kobbernagler på sine arbeidsbukser for å forhindre slitasje, og noen av de første 501-modellene var utstyrt med en nagle i skrittet for å øke holdbarheten. Den sistnevnte naglen forsvant senere rundt 1941, ifølge myten fordi den brennemerket cowboyenes edlere deler ved at den varmeledende kobbernaglen ble i heteste laget når de satt bredbent rundt leirbålet.

Materialet
Felles for alle jeans er at de er laget i en såkalt kyperbinding, eller tvill. Enkelt forklart er tvill en underkategori av vevde stoffer som har en viss type binding. At stoffet er vevd, betyr at det er laget av garn som bindes sammen fra to retninger i en vevstol. Den har en varp (renning) og en veft (innslag), med forskjellige variasjoner der varpen løftes og senkes (i den enkleste typen veving løftes annenhver tråd i varpen og annenhver senkes) slik at veften kan skytes inn horisontalt mellom varpens tråder og låses fast når trådene bytter plass. I et denimstoff er varpen farget, mens veften vanligvis er ufarget, og det er blant annet dette som gir stoffet dets karakteristiske diagonale utseende. Den andre og viktigste årsaken til denimens diagonale utseende, er den nevnte kyperbindingens konstruksjon.

Når denimstoffet er blått, skyldtes det i utgangspunktet at det ble farget med indigo, et naturlig fargepigment fra India, som var billig og lett å arbeide med. På 1900-tallet ble imidlertid indigo i stor grad erstattet av syntetiske alternativer, ettersom de er billigere og enda lettere å arbeide med.

I løpet av de siste 15–20 årene har det blitt stadig vanligere med stretch i jeansmaterialene. Da tilsettes en liten prosentandel av elastiske fibre (vanligvis 1–2 %), som gjør at stoffet føles mykere og mer elastisk.

Blant ihuga jeansentusiaster snakkes det ofte om stoffets vekt, som måles i unser (oz). Dette viser til hvor høy tetthet et stoff har, det vil si hvor mye garn som er brukt på en viss flate. Når det gjelder unser (som er det mest brukte), dreier det seg om hvor mye en kvadrat-yard av et stoff veier i unser (en unse er ca. 28,35 g). For å sette dette i perspektiv sier man vanligvis at stoff på mellom 8 og 9 unser er lette stoffer som passer til sommerens varmere temperaturer. Mesteparten av de jeansene som produseres i dag, er sydd i et stoff som veier mellom 11 og 13 unser. Men det finnes enkelte japanske veverier som produserer jeans i en denimkvalitet som veier opp mot 25 unser og er så grov at jeansen kan stå av seg selv.

En vanlig forekommende term når man snakker om jeans, er hvorvidt de er laget av selvage-denim. Selvage-denim er et stoff som veves på mer primitive vevstoler enn dem som vanligvis brukes i dagens tekstilindustri. I motsetning til en moderne prosjektilvevstol, som kan veve brede tøystykker, veves selvage-denim på gamle skyttelvevstoler, som er atskillig smalere (ca. 21 til 32 tommer). Navnet selvage kommer fra at når stoffer veves på slike gamle vevstoler, skaper de selv ferdige kanter (self-edge; jarekant), i motsetning til mer moderne vevstoler, der stoffet klippes av ved kantene og gjøres ferdig etterpå. En fordel med dette er at det minimerer risikoen for at stoffet skal frynse seg, men produksjonsprosessen er betydelig mer tidkrevende, og stoffet blir mindre perfekt. De fleste skyttelvevstolene som fortsatt brukes i dag, befinner seg i Japan, ettersom amerikanske jeansprodusenter på 1950-tallet gikk over til de moderne prosjektilvevstolene for å kunne møte den stigende etterspørselen. På 1980-tallet satte japanerne for alvor i gang med denimproduksjon på skyttelvevstoler, da de så sjarmen i den annerledes strukturen stoffet fikk, og måten et selvage-stoff eldes på. I dag kjennetegnes imidlertid selvage-denim helst ved jarekanten som er synlig på innsiden av buksebenet (stoffkanten som oppstår når stoffet veves i en skyttelvevstol).

Vask og sluttbehandling
Avhengig av produksjonsteknikk og andre faktorer pleier vi å si at selve produksjonen av et par jeans tar cirka ni og et halvt minutt. Derimot kan sluttbehandlinger av ymse slag være veldig tidkrevende og medføre at det tar opptil fem dager før jeansen er helt ferdig. Som oftest handler det om forskjellige typer vasker og sluttbehandlinger av jeansens ytterside.

Et par jeans som bare er blitt vasket eller skylt i produksjonsprosessen, omtales ofte som «rinsed», en vask som utføres for å fjerne stivelse fra garnet som stoffet er vevd av, og som gjør buksen mykere. Stivelsen brukes ofte for å forsterke garnet nettopp når stoffet veves, og er derfor ikke nødvendig i det ferdige produktet. En annen vanlig form for vask er steinvask, som innebærer at de ferdigsydde jeansene vaskes sammen med pimpsteiner for at de skal få et slitt og falmet utseende. 

Jeans som er helt uvaskede, omtales ofte som «raw» eller «dry», og er da i en ubehandlet og atskillig stivere versjon enn de vaskede variantene. Slike bukser kan føles ubekvemme i starten og kan ha en tendens til å tørrfelle. At jeansene tørrfeller, betyr kort og godt at det er en fare for at de slipper farge og kan farge av på for eksempel undertøy eller sittemøbler. Det finnes likevel mange som foretrekker uvaskede jeans, ettersom man da har mulighet til selv å «gå inn» jeansen og gi den en egen, personlig slitasje ut fra hvordan man selv har båret den.